Paris — 1er jour

Så er man her igjen. I Paris. Det er 24 år siden sist. Og jeg er prak­tisk talt dob­belt så gam­mel som jeg var ved for­ri­ge besøk.

Grun­nen til at jeg har reist hit, er at jeg fyl­ler fem­ti år og øns­ker å unn­slip­pe både sel­skap og dress. Siden kata­stro­fen råk­te meg, er jeg blitt enda mind­re glad i sel­ska­pe­lig­he­ter og als­kens tant og fjas.

(NB! Den­ne artik­ke­len er en rekon­struk­sjon av det jeg skrev mens jeg var i Paris 2. — 5. sep­tem­ber 2012 + litt til)

Et annet liv

Jeg er mest lyk­ke­lig i jogge­buk­se og fle­ece­gen­ser. Dress er lik­som noe jeg en gang had­de for­di jeg måt­te ha slikt i ska­pet — til and­res sel­ska­per og ymse fest­lig­he­ter. Nå som jeg prak­tisk talt er bun­det til hjem­met, så er fest­an­trekk ikke bare ned­prio­ri­tert. Det er sak­tens noe som hen­ger inne i et skap som kna­pt åpnes, annet enn hvis jeg skal hen­te ut fjor­årets vin­ter­ut­styr av luer, hans­ker og skjerf. Eller gar­di­ner, duker og slikt jeg slett ikke liker!

I det ska­pet hen­ger det for øvrig klær som er til­pas­set en annen mann enn den jeg er i dag, minst tjue kilo tyng­re enn den som bruk­te dem da, og som kna­pt tak­ker ja til en hel­af­ten på gate­kjøk­ken, langt mind­re en tur på res­tau­rant.

I den grad jeg for­la­ter «tel­tet», så er det for en av årets tre-fire turer på bar. Ellers er det kino som kan­skje kan lok­ke meg ut av huset. Kon­ser­ter er det lite gle­de i for­di jeg ikke har fred i skrot­ten til å sit­te stil­le, eier ikke kon­sen­tra­sjon til å for­føl­ge min livs­lan­ge liden­skap som «jazz­idiot» eller får til­strek­ke­lig fred fra en kropp som kre­ver beve­gel­se for ikke å stiv­ne helt. Det er bare en stiv­het jeg sav­ner, for å si det slik. Det vil si at jeg sav­ner hel­ler ikke den. Dame­be­søk er ikke en del av mine prio­ri­ter­te «pla­ger» som jeg vil for­føl­ge, langt mind­re menn. Sist­nevn­te er visst på moten det også, nå.

Knalltøffe tider

Bekled­ning har ellers vært et vik­tig feno­men i Paris, i moder­ne tid — i det mins­te. Selv for menn. Jeg får som kjent INGEN abs­ti­nen­ser foran en herre­ekvi­pe­ring. Der­for ble jeg rik­tig ube­kvemt beglodd i Lati­ner­kvar­te­ret, der jeg bod­de, og omtrent ansett som de «møl­le­ne» de lik­te dår­lig på Bou­le­vard de L’Hopitale (Syke­hus­gata, på norsk). Den lå rundt hjør­net og had­de de fles­te spise­ste­der jeg kun­ne fre­kven­te­re på kor­tes­te avstand og tid.

Alle­re­de ved ankomst til hotel­let ved mid­natt på søn­dag kun­ne jeg regist­re­re mye av den tris­tes­se som den øko­no­mis­ke kri­sa i Euro­pa fører med seg. Ned­over Bou­le­vard de L’Hopitale lå det fle­re eld­re menn direk­te på gata, med skit­ne madras­ser og et helt liv skro­tet sam­men i ei vare­vogn eller et par poser. Det er slikt som vit­ner lite om at Euro­pa til­hø­rer den rikes­te tredje­de­len av ver­dens befolk­ning. Det ga og gir per­spek­ti­ver til hvor­dan elen­dig­he­ten er langt mer til­stede­væ­ren­de i ver­den før øvrig.

Det vil si at et besøk i Mex­i­co, i Chiapas-regio­nen i 1985 — da kun­ne jeg jo se fat­tig­dom­men i hvit­øyet dag­lig. Ikke at det had­de noe med mitt besøk å gjø­re, men det var i den­ne regio­nen at Zapap­tist-opp­rø­ret (EZLN) fant sted på 1990-tal­let. Bisart nok hev­det de stein­rike mek­si­ka­ner­ne, som vi ble kjent med der og da at marx­is­men, som vi teo­re­tisk kjen­te til — den var en vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­se for dem. Til ori­en­te­ring var fort­satt den kal­de kri­gen ver­dens frems­te kon­flikt, Ber­lin­mu­ren sto som en påle midt i Euro­pa og vi had­de to super­mak­ter i ver­den, all den tid Sov­jet­unio­nen eksis­ter­te i høy­es­te grad. Check­point Char­lie var fort­satt VIP-inn­gan­gen til en av Euro­pas mør­kes­te kapit­ler, for å si det sånn.

Siden har vi fått Den euro­pe­is­ke unio­nen (EU) som en mas­to­dont i ver­den. I det­te året mens EU fikk Nobels freds­pris, ble det en under­lig obser­va­sjon at den sosia­le nøden ald­ri har vært mer til­stede­væ­ren­de enn nå. Slik har jeg sett det­te utvik­le seg de sis­te 25 år, peri­odisk sam­men­fal­len­de med Ber­lin­mu­rens fall, Sov­jet­unio­nens tota­le kol­laps og USAs kom­plet­te for­vand­ling til en kasino­ka­pi­ta­lis­me vi kna­pt øyner kon­se­kven­se­ne av — annet enn som ytter­li­ge­re nød blant folk flest, lokalt i USA som i den glo­ba­le lands­byen, endog i Frank­ri­ke. Det var alt­så her at  aris­to­kra­ti­ets makt­mono­pol implo­der­te i Den frans­ke revo­lu­sjo­nen i 1789. Og gadd vite hva som kom­mer til å skje nå?!?

I skjebne­året 1789 skjed­de para­dok­salt nok det som var et ledd i noe av den sam­me øko­no­mis­ke utvik­lin­gen vi har sett de sis­te ti åre­ne etter at fel­les­va­lu­ta­en, euro, ble inn­ført i 2002. Den frans­ke his­to­ri­ke­ren, Jules Michelet, vis­te at etter fle­re år med øko­no­misk opp­gang kom ned­gangs­ti­der. Det end­te med opp­tøy­ene ved Bas­til­len. Res­ten er his­to­rie.

I dag er de kløf­ter mel­lom admi­ni­stra­tor­klas­sen og de rikes­te på en side i for­hold til den deklas­si­fi­ser­te mid­del­klas­sen og natur­lig­vis arbei­der­klas­sen nær sagt  paro­disk og kapi­talt umo­ralsk. Eksem­pel­vis er den klasse­rei­sen, som min gene­ra­sjon opp­lev­de etter stu­dent­opp­rø­ret i 1968 (også det i de frans­ke gater), mile­vis unna det sam­fun­net vi over­le­ve­rer til våre barn og barne­barn. Egent­lig er også det en skam.

Men ikke er jeg reli­giøs eller noen svo­ren marx­ist-leni­nist. Der­for bur­de jeg hol­de kjeft. Ikke minst for­di jeg rei­ser gjen­nom livet, som krøp­ling på en vel­ferds­lønn, som ingen ver­dens­bor­ger uten­om nors­ke stats­bor­ge­re kan drøm­me om. I til­legg har jeg opp­ar­bei­det såpass ret­ter at selv i norsk måle­stokk er jeg vel­stå­en­de. Det sier sitt, og i grun­nen alt for mye…

Montmartre

Målet for førs­te dag i Paris var å dra meg opp på høy­den til Sac­re Coeur — på top­pen av Mon­tmar­tre. Av en eller annen grunn har jeg ald­ri kom­met meg opp dit, mye for­di jeg er kon­fe­sjons­løs og lite inter­es­sert i kris­ten­dom­men. Det vil si at kirke­his­to­rie er en av de mest spen­nen­de dele­ne av his­to­rie­fa­get (som jeg har en bachel­or­grad i). Og etter at jeg sleit meg gjen­nom grunn­fag his­to­rie ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo på 1980-tal­let, så har jeg lik­som fått litt mer san­sens for å kik­ke inn i kir­ke­ne — for å se hvor­dan for­ti­dens sam­funns­byg­gen­de kraft har utvik­let sam­fun­net rundt.

Paris er en av ver­dens mest kirkest­in­ne byer. Ver­dens førs­te uni­ver­si­tet er til ori­en­te­ring et preste­se­mi­nar — grunn­lagt for omlag 750 år siden i nett­opp Paris. Kir­ke­ne og ikke minst kir­kens menn har der­for hatt et jern­grep om byen, dens utvik­ling og sam­fun­ne­nes utvik­ling i århund­rer. I lik­het med aris­to­kra­ti­et var det nett­opp kir­kens menn som sto sen­tralt for hogg (bok­sta­ve­lig talt) i opp­gjø­ret med for­ti­da, da Frank­ri­ke eks­plo­der­te i his­to­ri­ens råes­te sosia­le opp­rør i 1789. De geist­li­ge til­hør­te som kjent første­stan­den. Den hyp­pi­ge bru­ken av gil­jo­ti­nen var ikke nådig mot den­ne delen av sam­fun­net, hel­ler — i lik­het med den kon­ge­li­ge fami­li­en.

Sac­re Coeur tro­ner imid­ler­tid på høy­den ved Mon­tmar­tre. Og på tross av fle­re besøk til metro­po­len, så har det ald­ri blitt tid til en tur opp dit. I år ble det ende­lig tid. Men for et slit.…

Hel­dig­vis — får jeg si — var det ald­ri snakk om å rei­se opp dit før 200 års­ju­bi­le­et for den frans­ke revo­lu­sjon i 1989. Lyk­ken står den kjek­ke bi, får en kan­skje si — for nå har de fått en kabel­bane. Lyk­ke over all lyk­ke: Metro-bil­let­ten vir­ket som ei kule! Alt­så GRA­TIS tur opp!!!

Innen jeg entret det hef­tigs­te beis­tet jeg kjen­ner, le metro, t-bane­net­tet i Paris, had­de jeg sik­ret meg dags­kort for tre dager. Og — vips! — så var jeg eier av alle ret­ter på en av ver­dens mest effek­ti­ve og folke­rike kol­lek­tiv­til­bud. (Jeg glem­te trap­pe­ne før jeg kjøp­te bil­let­ten, og nett­opp det ang­ret jeg stygt på!)

Under fin­ner dere et knip­pe bil­der fra dag 1, med for­kla­ren­de tekst. Klikk på et bil­de og man får opp en bilde­ka­ru­sell som man klik­ker på et bil­de for å se nes­te. Kom gjer­ne med kom­men­ta­rer, kjeft og ulyst…

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: