Paris – 1er jour

Så er man her igjen. I Paris. Det er 24 år siden sist. Og jeg er praktisk talt dobbelt så gammel som jeg var ved forrige besøk.

Grunnen til at jeg har reist hit, er at jeg fyller femti år og ønsker å unnslippe både selskap og dress. Siden katastrofen råkte meg, er jeg blitt enda mindre glad i selskapeligheter og alskens tant og fjas.

(NB! Denne artikkelen er en rekonstruksjon av det jeg skrev mens jeg var i Paris 2. – 5. september 2012 + litt til)

Et annet liv

Jeg er mest lykkelig i joggebukse og fleecegenser. Dress er liksom noe jeg en gang hadde fordi jeg måtte ha slikt i skapet – til andres selskaper og ymse festligheter. Nå som jeg praktisk talt er bundet til hjemmet, så er festantrekk ikke bare nedprioritert. Det er saktens noe som henger inne i et skap som knapt åpnes, annet enn hvis jeg skal hente ut fjorårets vinterutstyr av luer, hansker og skjerf. Eller gardiner, duker og slikt jeg slett ikke liker!

I det skapet henger det for øvrig klær som er tilpasset en annen mann enn den jeg er i dag, minst tjue kilo tyngre enn den som brukte dem da, og som knapt takker ja til en helaften på gatekjøkken, langt mindre en tur på restaurant.

I den grad jeg forlater «teltet», så er det for en av årets tre-fire turer på bar. Ellers er det kino som kanskje kan lokke meg ut av huset. Konserter er det lite glede i fordi jeg ikke har fred i skrotten til å sitte stille, eier ikke konsentrasjon til å forfølge min livslange lidenskap som «jazzidiot» eller får tilstrekkelig fred fra en kropp som krever bevegelse for ikke å stivne helt. Det er bare en stivhet jeg savner, for å si det slik. Det vil si at jeg savner heller ikke den. Damebesøk er ikke en del av mine prioriterte «plager» som jeg vil forfølge, langt mindre menn. Sistnevnte er visst på moten det også, nå.

Knalltøffe tider

Bekledning har ellers vært et viktig fenomen i Paris, i moderne tid – i det minste. Selv for menn. Jeg får som kjent INGEN abstinenser foran en herreekvipering. Derfor ble jeg riktig ubekvemt beglodd i Latinerkvarteret, der jeg bodde, og omtrent ansett som de «møllene» de likte dårlig på Boulevard de L’Hopitale (Sykehusgata, på norsk). Den lå rundt hjørnet og hadde de fleste spisesteder jeg kunne frekventere på korteste avstand og tid.

Allerede ved ankomst til hotellet ved midnatt på søndag kunne jeg registrere mye av den tristesse som den økonomiske krisa i Europa fører med seg. Nedover Boulevard de L’Hopitale lå det flere eldre menn direkte på gata, med skitne madrasser og et helt liv skrotet sammen i ei varevogn eller et par poser. Det er slikt som vitner lite om at Europa tilhører den rikeste tredjedelen av verdens befolkning. Det ga og gir perspektiver til hvordan elendigheten er langt mer tilstedeværende i verden før øvrig.

Det vil si at et besøk i Mexico, i Chiapas-regionen i 1985 – da kunne jeg jo se fattigdommen i hvitøyet daglig. Ikke at det hadde noe med mitt besøk å gjøre, men det var i denne regionen at Zapaptist-opprøret (EZLN) fant sted på 1990-tallet. Bisart nok hevdet de steinrike meksikanerne, som vi ble kjent med der og da at marxismen, som vi teoretisk kjente til – den var en virkelighetsbeskrivelse for dem. Til orientering var fortsatt den kalde krigen verdens fremste konflikt, Berlinmuren sto som en påle midt i Europa og vi hadde to supermakter i verden, all den tid Sovjetunionen eksisterte i høyeste grad. Checkpoint Charlie var fortsatt VIP-inngangen til en av Europas mørkeste kapitler, for å si det sånn.

Siden har vi fått Den europeiske unionen (EU) som en mastodont i verden. I dette året mens EU fikk Nobels fredspris, ble det en underlig observasjon at den sosiale nøden aldri har vært mer tilstedeværende enn nå. Slik har jeg sett dette utvikle seg de siste 25 år, periodisk sammenfallende med Berlinmurens fall, Sovjetunionens totale kollaps og USAs komplette forvandling til en kasinokapitalisme vi knapt øyner konsekvensene av – annet enn som ytterligere nød blant folk flest, lokalt i USA som i den globale landsbyen, endog i Frankrike. Det var altså her at  aristokratiets maktmonopol imploderte i Den franske revolusjonen i 1789. Og gadd vite hva som kommer til å skje nå?!?

I skjebneåret 1789 skjedde paradoksalt nok det som var et ledd i noe av den samme økonomiske utviklingen vi har sett de siste ti årene etter at fellesvalutaen, euro, ble innført i 2002. Den franske historikeren, Jules Michelet, viste at etter flere år med økonomisk oppgang kom nedgangstider. Det endte med opptøyene ved Bastillen. Resten er historie.

I dag er de kløfter mellom administratorklassen og de rikeste på en side i forhold til den deklassifiserte middelklassen og naturligvis arbeiderklassen nær sagt  parodisk og kapitalt umoralsk. Eksempelvis er den klassereisen, som min generasjon opplevde etter studentopprøret i 1968 (også det i de franske gater), milevis unna det samfunnet vi overleverer til våre barn og barnebarn. Egentlig er også det en skam.

Men ikke er jeg religiøs eller noen svoren marxist-leninist. Derfor burde jeg holde kjeft. Ikke minst fordi jeg reiser gjennom livet, som krøpling på en velferdslønn, som ingen verdensborger utenom norske statsborgere kan drømme om. I tillegg har jeg opparbeidet såpass retter at selv i norsk målestokk er jeg velstående. Det sier sitt, og i grunnen alt for mye…

Montmartre

Målet for første dag i Paris var å dra meg opp på høyden til Sacre Coeur – på toppen av Montmartre. Av en eller annen grunn har jeg aldri kommet meg opp dit, mye fordi jeg er konfesjonsløs og lite interessert i kristendommen. Det vil si at kirkehistorie er en av de mest spennende delene av historiefaget (som jeg har en bachelorgrad i). Og etter at jeg sleit meg gjennom grunnfag historie ved Universitetet i Oslo på 1980-tallet, så har jeg liksom fått litt mer sansens for å kikke inn i kirkene – for å se hvordan fortidens samfunnsbyggende kraft har utviklet samfunnet rundt.

Paris er en av verdens mest kirkestinne byer. Verdens første universitet er til orientering et presteseminar – grunnlagt for omlag 750 år siden i nettopp Paris. Kirkene og ikke minst kirkens menn har derfor hatt et jerngrep om byen, dens utvikling og samfunnenes utvikling i århundrer. I likhet med aristokratiet var det nettopp kirkens menn som sto sentralt for hogg (bokstavelig talt) i oppgjøret med fortida, da Frankrike eksploderte i historiens råeste sosiale opprør i 1789. De geistlige tilhørte som kjent førstestanden. Den hyppige bruken av giljotinen var ikke nådig mot denne delen av samfunnet, heller – i likhet med den kongelige familien.

Sacre Coeur troner imidlertid på høyden ved Montmartre. Og på tross av flere besøk til metropolen, så har det aldri blitt tid til en tur opp dit. I år ble det endelig tid. Men for et slit….

Heldigvis – får jeg si – var det aldri snakk om å reise opp dit før 200 årsjubileet for den franske revolusjon i 1989. Lykken står den kjekke bi, får en kanskje si – for nå har de fått en kabelbane. Lykke over all lykke: Metro-billetten virket som ei kule! Altså GRATIS tur opp!!!

Innen jeg entret det heftigste beistet jeg kjenner, le metro, t-banenettet i Paris, hadde jeg sikret meg dagskort for tre dager. Og – vips! – så var jeg eier av alle retter på en av verdens mest effektive og folkerike kollektivtilbud. (Jeg glemte trappene før jeg kjøpte billetten, og nettopp det angret jeg stygt på!)

Under finner dere et knippe bilder fra dag 1, med forklarende tekst. Klikk på et bilde og man får opp en bildekarusell som man klikker på et bilde for å se neste. Kom gjerne med kommentarer, kjeft og ulyst…

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: