Påskemorgen slukker IKKE sorgen

over den største høltanna i by’n. Jeg snakker naturligvis om Lillehamers zenit, det aller ypperste midtpunkt: Terrassen – byens storstue sommerstid, og verdens flotteste uterestaurant, og det ALLE snakker om, når jeg sier at jeg er lillehamring i hjerte og hjerne. Selv ubedte gjester på 1940-tallet elsket stedet… Foto: Terje Storsanden ©


Videoen over gir meg gåsehud av glede. Det er slikt jeg ønsker meg på radio, hver morgen! I stedet er det mye surr jeg kunne vært foruten. Men både Al(fred) Jarreau og jeg drar på årene. Det synes og høres – på oss begge.

En politisk villet katastrofe

Jeg er ikke framtidens mann, snarere gårsdagens. Og derfor er det med sorg jeg ser og legger merke til at i hele mitt arbeidende liv har sett forfallet i Terrassen. Som krøpling griner det meg i øyet hver gang jeg passerer Mesnabrua  Lillehammer. Lykkeligvis er det sjeldent…

Forfallet er imidlertid en villet politisk skandale etter det jeg vil tro er kilometere med planer, av eieren Rica-hotellene i Norge, driftige og villige kapitalinteresser, m.m. Samtidig har vi en bybefolkning som tøver om at de vil ha tilbake det som ikke lønte seg på 1980-tallet på grunn av sviktende kundegrunnlag.

Parallelt stuper handelen i Storgata fordi man kan handle snø- og snublefritt i byens storstue for handlende på Strandtorget. Så langt rekker teften for de enkle resonnementer i Lillehammer.

Nå har Strandtorget allerede opsjon på å bygge ut ytterligere 7.000 kvadratmeter, etter å ha bygd ut 7.000 kvadratmeter i 2011. Da gikk Olav Thon inn på eiersiden. Siden ble senteret solgt til investor Petter Stordalen. Og den karen er en kremmersjel av format. Ikke et vondt ord om dem, annet enn at vi kan vente oss betydelige utvidelser og kraftig satsing i framtiden.

Likeledes har byens politikere vedtatt glasshus på glasshus i flere kvartaler i sentrum. Det er bare Terrassen som aldri får igjennom at gromstua ved Brofossen  ha tak. Der skal det stå for vær og vind, bokstavelig talt til nedfall til «æill ti'»-som vi sier på Lillehammer, når vi mener det med en satirisk undertone.

Imens må jeg i den stille uke leve med at påskemorgen ikke slukker sorgen…

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: