Mysteriet Holst

Man­dag 1. april vis­te NRK1 doku­men­ta­ren om lille­ham­rin­gen Kai Chris­ti­an Mid­delt­hon Holst. Grun­dig og film­a­tisk like spen­nen­de som en hvil­ken som helst påske­krim, med det tris­te unn­tak at det­te ble den rei­nes­te, skjæ­res­te doku­men­ta­ren — slik vi kjen­ner den i det 3. årtu­sen!

Mysteriet

Mys­te­ri­et Holst (Ekko­film2013) er et glit­ren­de eksem­pel på en doku­men­tar som til ful­le bevi­ser at vir­ke­lig­he­ten er en stør­re grøs­ser enn lit­te­ra­tur, endog kri­mi­nal­gen­ren. Den tok for seg alle de bio­gra­fis­ke opp­lys­nin­ge­ne, som også fore­lig­ger i Wiki­pe­dias artik­kel, omkring Holsts død. Vide­re utdy­per man de his­to­rie­fag­li­ge inn­ven­din­ge­ne ved en rek­ke pro­mi­nen­te his­to­ri­ke­re i Nor­ge. Og — ikke minst — berø­rer man de fami­liæ­re skyg­ge­ne som Holsts død kas­tet og kas­ter inn­over i norsk etter­krigs­his­to­rie.

Det er nær sagt 68 år for seint å få klar­het i hva som hend­te som­mer­en 1945. Doku­men­ta­ren inne­holdt imid­ler­tid særs spre­ke og uhy­re poten­te nyhe­ter — for meg, for fag­his­to­ri­ker og pro­fes­sor i his­to­rie, Tore Pry­ser, m.fl. Og ikke minst det bre­de lag av fol­ket!

Selvdrap eller mord?

Jeg ble for et kvart århund­re siden rudi­men­tært infor­mert om det poten­te og pikan­te i Kai Holsts død i Stock­holm 27. juni 1945 av nett­opp davæ­ren­de første­ama­nu­en­sis Tore Pry­ser ved stu­di­et Sam­tids­his­to­rie ved Opp­land Dis­trikts­høg­sko­le  — nåvæ­ren­de Høg­sko­len i Lil­le­ham­mer (HIL). Siden har sær­lig his­to­rie­pro­fes­sor Tore Pry­ser fors­ket og skre­vet mye om emnet norsk okku­pa­sjons­his­to­rie, kald krig og — par excel­len­ce — de dunk­le sider ved tema­tik­ken i vår nære for­tid.

Når Pry­ser med sin gutte­ak­ti­ge sjarm hum­rer og sier at «det­te er i hvert fall helt nytt for meg», da for­nem­mer vi en liten sen­sa­sjon. Pry­ser viser da til retts­tek­nis­ke funn, og at pis­to­len lå i Holsts høyre­hånd. Det var all­ment kjent at Holst var keiv­hendt.

Vide­re er det en kjent sak at pis­to­len ikke for­blir inne i hån­den til noen som begår et selv­drap. Det er i til­legg ikke fun­net noen svi­mer­ker ved inn­gangssåret etter pis­tol­mun­nin­gen, jfr. retts­pa­to­lo­gen Klings under­sø­kel­ser av Holst.

«For hver centi­me­ter pis­to­len er avfyrt unna hodet, svin­ner sann­syn­lig­he­ten for et selv­mord.», i føl­ge en svensk­ta­len­de retts­pa­to­log i Mys­te­ri­et Holst.

Ei hel­ler er det blod på pis­to­len. Der­imot fore­lig­ger det et ukjent fin­ger­av­trykk. Det­te er kan­skje det aller mest inter­es­san­te for­di det er en opp­lys­ning som er omtrent dag­fersk — for alle.

Doku­men­ta­ren har i til­legg fått lest obduk­sjons­rap­por­ten av en svensk­ta­len­de pato­log på ny. Etter å ha lest den­ne, fin­ner dagens retts­pa­to­log det inter­es­sant at Kling rei­ser fle­re spørs­mål enn svar.

Ver­re er det at den sis­te, avslut­ten­de politi­ut­red­nin­gen er påført en kon­klu­sjon med sig­na­tur som man i for­hold til dagens gra­fo­lo­gis­ke under­sø­kel­ser må anta å være for­fals­ket.

Søst­re­ne til Kai Holst blir meget for­tør­net over det sis­te for­di det er her man kon­klu­der­te med over­legg at Holst begikk selv­mord i Stock­holm.

Dokumentaren

Doku­men­ta­ren er bil­de­lagt på en måte som er frap­pe­ren­de, dog på vei til å bli en kon­ven­sjon, når det gjel­der å ska­pe liv og dra­ma i en his­to­rie som lig­ger skjult, er lite doku­men­tert ut over retts­tek­nis­ke funn, politi­rap­por­ter, etc.

Mys­te­ri­et Holst har man kon­spi­ra­to­risk valgt en stor opp­slags­tav­le med avis­ut­klipp, his­to­ris­ke bil­der, m.m. — bun­det sam­men med tegne­stif­ter, røde trå­der som tan­ge­rer, krys­ser og for­bin­der punk­ter det er sann­syn­lig å bevi­se, som kame­ra duver og dve­ler ved — kom­bi­nert med tids­vit­ner og fag­per­soner som kom­men­te­rer eller utfyll­ler det film­ska­per­ne trak­ter etter å sann­syn­lig­gjø­re.

Pro­ble­met for doku­men­ta­ren er at tids­vit­ne­ne i stor grad ikke er i blant oss eller til­gjen­ge­li­ge, med unn­tak for klip­pe­ne med nylig avdøde Gun­nar «Kja­kan» Sønste­by (1918 — 2012). Han var Holsts nære sam­ar­beids­part­ner inn­til «Kaka» (Holsts dekk­navn, min anm.) måt­te røm­me til Sve­ri­ge i 1943.

Sønste­by bidro imid­ler­tid selv til å mørk­leg­ge his­to­ri­en i etter­krigs­åre­ne for­di han som sen­tralt plas­sert i Hjem­me­fron­tens ledel­se var med å bileg­ge den medi­er­te for­ti­den i Aften­pos­tens artik­kel 19. juli 1945.

I artik­ke­len rede­gjor­de Mil­org for Holsts antat­te selv­mord. I sær­lig grad gjel­der det­te Jens Chris­ti­an Hau­ge (1915 — 2006). Han var den mes­te sen­tra­le i Mil­org og byg­get sam­men med Holst  opp igjen mot­stands­ar­bei­det i 1942 — etter at arbei­det så å si kol­lap­set etter en meget omhyg­ge­lig ret­tet aksjon av Gesta­po på Øst­lan­det.

Hau­ge ble i etter­krigs­ti­dens Nor­ge en av de frems­te stats­rå­de­ne i Einar Ger­hard­sens regje­rin­ger. Han var kan­skje den som også tok flest hem­me­lig­he­ter med seg i gra­ven…

Film­vi­te­re har klist­ret merke­lap­pen doku­men­tar noir på Mys­te­ri­et Holst. Iscene­set­tel­sen og bruk av auten­tis­ke mil­jø­er, biler, bekled­ning, effek­ter inn­gir et inn­trykk av de sam­men nar­ra­sjo­nen (les: for­tel­lin­gen) som en film noir. Det er ingen uve­sent­lig merke­lapp. Sna­re­re lever Mys­te­ri­et Holst opp til alle aspek­ter i en film noir, som et gran­diost mys­te­ri­um på film eller en rein­dyr­ket doku­men­tar. Ray­mond Chand­ler kun­ne ikke ha skre­vet det­te bed­re!

Det noe ano­ny­me grav­ste­det på Vest­re grav­lund i Oslo for­tel­ler lite om at der hvi­ler en av mostands­ar­bei­dets frems­te hel­ter i Nor­ge. Mer­ke­lig i grun­nen at man da ikke vel­ger å vise til at Holst er hono­rert blant de som ga sine liv for fred og fri­het i Nor­ge ved Utsikts­bak­ken i Lil­le­ham­mer, kfr. bil­det øverst i artik­ke­len. Muli­gens tap­te de et nar­ra­tivt poeng? I Lil­le­ham­mer er alt­så Holst ikke glemt!

Mer omkring doku­men­ta­ren fin­nes på Ekko­films nett­si­der.

Alle foto: © Ter­je Stor­san­den

 

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: