Mysteriet Holst

Mandag 1. april viste NRK1 dokumentaren om lillehamringen Kai Christian Middelthon Holst. Grundig og filmatisk like spennende som en hvilken som helst påskekrim, med det triste unntak at dette ble den reineste, skjæreste dokumentaren – slik vi kjenner den i det 3. årtusen!

Mysteriet

Mysteriet Holst (Ekkofilm2013) er et glitrende eksempel på en dokumentar som til fulle beviser at virkeligheten er en større grøsser enn litteratur, endog kriminalgenren. Den tok for seg alle de biografiske opplysningene, som også foreligger i Wikipedias artikkel, omkring Holsts død. Videre utdyper man de historiefaglige innvendingene ved en rekke prominente historikere i Norge. Og – ikke minst – berører man de familiære skyggene som Holsts død kastet og kaster innover i norsk etterkrigshistorie.

Det er nær sagt 68 år for seint å få klarhet i hva som hendte sommeren 1945. Dokumentaren inneholdt imidlertid særs spreke og uhyre potente nyheter – for meg, for faghistoriker og professor i historie, Tore Pryser, m.fl. Og ikke minst det brede lag av folket!

Selvdrap eller mord?

Jeg ble for et kvart århundre siden rudimentært informert om det potente og pikante i Kai Holsts død i Stockholm 27. juni 1945 av nettopp daværende førsteamanuensis Tore Pryser ved studiet Samtidshistorie ved Oppland Distriktshøgskole  – nåværende Høgskolen i Lillehammer (HIL). Siden har særlig historieprofessor Tore Pryser forsket og skrevet mye om emnet norsk okkupasjonshistorie, kald krig og – par excellence – de dunkle sider ved tematikken i vår nære fortid.

Når Pryser med sin gutteaktige sjarm humrer og sier at «dette er i hvert fall helt nytt for meg», da fornemmer vi en liten sensasjon. Pryser viser da til rettstekniske funn, og at pistolen lå i Holsts høyrehånd. Det var allment kjent at Holst var keivhendt.

Videre er det en kjent sak at pistolen ikke forblir inne i hånden til noen som begår et selvdrap. Det er i tillegg ikke funnet noen svimerker ved inngangssåret etter pistolmunningen, jfr. rettspatologen Klings undersøkelser av Holst.

«For hver centimeter pistolen er avfyrt unna hodet, svinner sannsynligheten for et selvmord.», i følge en svensktalende rettspatolog i Mysteriet Holst.

Ei heller er det blod på pistolen. Derimot foreligger det et ukjent fingeravtrykk. Dette er kanskje det aller mest interessante fordi det er en opplysning som er omtrent dagfersk – for alle.

Dokumentaren har i tillegg fått lest obduksjonsrapporten av en svensktalende patolog på ny. Etter å ha lest denne, finner dagens rettspatolog det interessant at Kling reiser flere spørsmål enn svar.

Verre er det at den siste, avsluttende politiutredningen er påført en konklusjon med signatur som man i forhold til dagens grafologiske undersøkelser må anta å være forfalsket.

Søstrene til Kai Holst blir meget fortørnet over det siste fordi det er her man konkluderte med overlegg at Holst begikk selvmord i Stockholm.

Dokumentaren

Dokumentaren er bildelagt på en måte som er frapperende, dog på vei til å bli en konvensjon, når det gjelder å skape liv og drama i en historie som ligger skjult, er lite dokumentert ut over rettstekniske funn, politirapporter, etc.

Mysteriet Holst har man konspiratorisk valgt en stor oppslagstavle med avisutklipp, historiske bilder, m.m. – bundet sammen med tegnestifter, røde tråder som tangerer, krysser og forbinder punkter det er sannsynlig å bevise, som kamera duver og dveler ved – kombinert med tidsvitner og fagpersoner som kommenterer eller utfylller det filmskaperne trakter etter å sannsynliggjøre.

Problemet for dokumentaren er at tidsvitnene i stor grad ikke er i blant oss eller tilgjengelige, med unntak for klippene med nylig avdøde Gunnar «Kjakan» Sønsteby (1918 – 2012). Han var Holsts nære samarbeidspartner inntil «Kaka» (Holsts dekknavn, min anm.) måtte rømme til Sverige i 1943.

Sønsteby bidro imidlertid selv til å mørklegge historien i etterkrigsårene fordi han som sentralt plassert i Hjemmefrontens ledelse var med å bilegge den medierte fortiden i Aftenpostens artikkel 19. juli 1945.

I artikkelen redegjorde Milorg for Holsts antatte selvmord. I særlig grad gjelder dette Jens Christian Hauge (1915 – 2006). Han var den meste sentrale i Milorg og bygget sammen med Holst  opp igjen motstandsarbeidet i 1942 – etter at arbeidet så å si kollapset etter en meget omhyggelig rettet aksjon av Gestapo på Østlandet.

Hauge ble i etterkrigstidens Norge en av de fremste statsrådene i Einar Gerhardsens regjeringer. Han var kanskje den som også tok flest hemmeligheter med seg i graven…

Filmvitere har klistret merkelappen dokumentar noir på Mysteriet Holst. Iscenesettelsen og bruk av autentiske miljøer, biler, bekledning, effekter inngir et inntrykk av de sammen narrasjonen (les: fortellingen) som en film noir. Det er ingen uvesentlig merkelapp. Snarere lever Mysteriet Holst opp til alle aspekter i en film noir, som et grandiost mysterium på film eller en reindyrket dokumentar. Raymond Chandler kunne ikke ha skrevet dette bedre!

Det noe anonyme gravstedet på Vestre gravlund i Oslo forteller lite om at der hviler en av mostandsarbeidets fremste helter i Norge. Merkelig i grunnen at man da ikke velger å vise til at Holst er honorert blant de som ga sine liv for fred og frihet i Norge ved Utsiktsbakken i Lillehammer, kfr. bildet øverst i artikkelen. Muligens tapte de et narrativt poeng? I Lillehammer er altså Holst ikke glemt!

Mer omkring dokumentaren finnes på Ekkofilms nettsider.

Alle foto: © Terje Storsanden

 

Print Friendly

Ros, ris og bauling: