Syd Barrett lever!

Fre­dag holdt jeg nes­ten på å begå en kata­stro­fal mise­re. Jeg hvil­te mid­dag innen jeg had­de tenkt meg på Kul­tur­natt under årets Norsk Lit­te­ra­tur­fes­ti­val her i Lil­le­ham­mer. Jeg våk­net halv ni, en halv time etter at det annon­ser­te pro­gram­met had­de star­tet. Jeg has­tet avgår­de og rakk det jeg kom for: Sis­ter Nielsens. Skjerm­bil­der: Ter­je Stor­san­den

Alle foto © Ter­je Stor­san­den

Utgangs­punk­tet var at jeg gjor­de et helt til­fel­dig bekjent­skap i Park­ca­fe­en i Lil­le­ham­mer under årets Lit­te­ra­tur­fes­ti­val ons­dag kveld. En still­fer­dig dans­ke, som pre­sen­ter­te seg som Nielsen, var den som fat­tet min inter­es­se.

Vi snak­ket om mangt og mye, der­iblant om musikk. Nielsen for­tal­te meg at han blant mye annet skul­le del­ta på årets Kul­tur­natt som Sis­ter Nielsens. Jeg lov­te på tro og ære at den­ne kon­ser­ten vil­le jeg se, gans­ke enkelt for­di han sa at han skul­le ikle seg kjo­le og gestal­te et slags kryss­part­ner­skap med Karen Blixen og Glenn Clo­se.

Lite viss­te jeg da. Litt mer fikk jeg vite på Wiki­pe­dia, der jeg prak­tisk talt fikk hake­slepp. Jeg had­de til­brakt en vak­ker som­mer­kveld med en legen­da­risk multi­kunst­ner, en mann som begikk mye mer enn Karl-Ove Knaus­gård noen gang fikk til i sin seks­binds Min Kamp (2009−2011). En per­son­lig­het som jeg ikke kan hus­ke ble nevnt i de artik­ler jeg les­te om mot­ta­kel­sen av Knaus­gård, da hans lit­te­rære pro­sjekt ble geni­er­klært her i Nor­ge, så å si over nat­ten. Nielsen had­de imid­ler­tid begått sine lit­te­rære ver­ker len­ge før Knaus­gård fikk tørt blekk i skri­ve­ren sin. Hvil­ken even­tyr­lig til­skik­kel­se i livets til­fel­di­ge spill med oss men­nes­ker!

Mer hake­slepp fikk jeg da jeg etter mye træl og heft fikk sett Nielsen Sis­ters. Du sto­re alpak­ka, hvil­ket inn­hold og mening.

Let the Mos­lems have the Vati­can

We’re licensed to die!

Det var en pas­sa­sje jeg hus­ket mens jeg knip­set bil­der, lot meg under­hol­de og tak­ket mil­de mak­ter for at jeg had­de stif­tet et slikt bekjent­skap. Det­te var nett­opp slik Nielsen selv sa, en klo­net gestalt mel­lom Karen Blixen og Glenn Clo­se. Jeg så dem beg­ge, ikke minst Janus-ansik­tet til Clo­se i en rek­ke rol­ler, der­iblant også 101 dal­ma­ti­ne­re (Step­hen Herek, 1996). Det var imid­ler­tid det menings­spreng­te, kon­tra­dik­to­ris­ke tekst­grunn­la­get som fikk meg til å ten­ke på Pink Floyd. Der­for var det også at jeg til sist tenk­te for meg selv at der­som Syd Bar­rett (eg. Roger Keith Bar­rett, 1946–2006) had­de levd, vil­le han såmenn vært med i Nielsen SIs­ters. Det­te var Floyd anno 2013!

Jeg nes­ten skrek av eksta­se, da Nielsen selv spur­te hen­imot slut­ten på førs­te num­mer:

Is the­re any­body out the­re?

Skal jeg være ærlig, så spreng­te et run­gen­de JA under brin­ga! Men som en pro­vin­si­ell kon­sert­gjen­ger holdt jeg klo­ke­lig kjeft. Og det er meget uvan­lig — til meg å være…

Her er for­res­ten ett klipp fra YouT­ube, som traff meg midt i mel­lom­gul­vet, dels for­di jeg had­de kraf­tig anbe­falt Nielsen Sis­ters til en «gam­mel» flam­me. Hun til­hø­rer en Nor­ges og ver­dens mest under­tryk­te mino­ri­tet: Rom­fol­ket. For hen­ne var kon­ser­ten en solid opp­tur, i føl­ge hen­ne selv på Face­bo­ok.

Etter­på fikk jeg den pure gle­den å hil­se på Nielsen igjen, og tak­ke for en av det­te tusen­årets bes­te opp­le­vel­ser. Han sa selv at det var helt til­fel­dig at han stil­te det even­tyr­li­ge spørs­må­let som hele Wish You Were Here og  The Wall per­soni­fi­se­rer og pro­ble­ma­ti­se­rer —  alt­så det som i bunn og grunn hand­ler om ban­dets tap av Syd Bar­rett. Hvil­ken opp­tur, hvil­ken mening!

Under fin­ner man et gal­le­ri av bil­der jeg tok under kon­ser­ten. De er «bus­te­te» for­di jeg ikke had­de tid til å dra med meg et sta­tiv, for å få kom­met meg opp i Fest­sa­len i tide. Jeg rakk det med to minut­ters mar­gin.

Klikk på et bil­de, så kom­mer de opp i et eget visnngs­vin­du. Bruk der­et­ter pil­tas­ter eller klikk for å navi­ge­re mel­lom dem. Som man kan se, er jeg opp­tatt av å skri­ve med lys — i prak­sis det foto­gra­fi betyr på gresk. For tiden er jeg grun­dig fasci­nert av eks- og impre­sjo­nis­ter. Der­av et par ruter med litt annet fokus enn fokus, sånn som skar­pe bil­der, for eksem­pel. Det ser ut til at det er blitt et par dub­let­ter, grun­net at jeg tyd­de til NEF-for­ma­tet (Nikon er litt sært slik) og siden kon­ver­ter­te dem.

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: