Stort. Større. Størst

Gradbøying av et adverd adjektiv kan kanskje summere årets sommer her på Lillehammer og sommerens langweekend til familie i Hamburg, Tyskland. Ja, foruten at turen også hadde et innlagt besøk til Kongens by, Köbenhavn i Danmark – før vi banket og kjørte hjem via brua over Öresund til Sverige. Skjermbilde: © Terje Storsanden.

Det ligger an til en rekordartet sommer her på Sør- og Østlandet, i følge yr.no. Vi snakker om den tørreste julimåned noen sinne. Det sier ikke så reint lite!

Jeg er så gammel at jeg husker noen av de andre og like tørre somrene, med unntak for 1955. Da hadde «gamlingene» knapt fått giftet seg… i romjula 1954.

Selektiv hukommelse

Mor og far har problemer med hukommelsen, men kan knapt få fullrost juli i år. Far er så uheldig at han er født på samme dag som «krompen», hvilket han med den største selvfølge i samfulle 39 år har ment er grunnen til at vi i de minste flagger for ham i Norge mens det er fellesferie og «nesten ingen» har tid til å feire ham. Det vil si at ingen har hatt mer sprengfylte presangbord og frammøte enn far. Slikt fortrenger han…

Selektiv hukommelse, heter det visst. Ingen er i grunnen bedre på slikt enn oss nordmenn. Derfor har det i år knapt vært trangere på charterflyene til destinasjoner med omtrent likelydende vær som man kunne fått helt gratis på terrassen foran «kåken» hjemme.

Etter tre stive somre med regn, måtte det jo bli fint i år. Det er med  litt skadefryd jeg konstaterer det samme som jeg opplevde på interrail, ved en lommeradio oppunder Akropolis i Athen, Hellas at det var aller varmest i Oslo i 1982…

Vel, øl og sigaretter er jo dyrt i Norge, må vite. I tillegg må man vaske og stelle hjemme.

Herrefolk, kalt vi slikt i min barndom. Nå er det vi sjøl – selv en «fattiglapp» som meg – som helst ikke «nedlater» seg til slikt, for eksempel. Det vil si at jeg oppfatter mitt hustell som genuin husfar-trim!

Til høstens Stortingsvalg er det imidlertid fortsatt utlendinger, som er det foreløpige problemet i norsk politikk, enda noen må holde luka oppe mens vi later oss i utlandet. Ja, slik som svenske servitører, «asfaltbander» fra Irland og Storbritannia (som jobber helsvart, hele tida) og et opphausset storinnrykk fra Øst-Europa. Derfor blir EØS-avtalen et uforminsket uvær med liten orkan i det politiske stormglasset her hjemme, enn så lenge. Snart er det nok de uføre som får skylda, likevel. Igjen!

Da er som kjent sommeren over. Kirsti Sparboe synger sikkert om det på Nitimen i NRK1, hvor jeg begår rekordartet fire meter slegge – med tilløp – overfor et hvilket som helst radioapparat, vel å merke. Og vi har ingen ting lært av finværet og støvsugde lommebøker, i våre privilegerte liv på kreditt. Her som i Hellas.

Sommerlig idyll ved Overfloden

Jeg er bosatt så kliss midt i by’n som det overhodet er mulig her i Lillehammer. Likevel er det ingen ting som truer «skogens fred» mer enn gressklippere. I år må de hatt gode tider, de som selger motorisert velferd til friserte hager i snorrette linjer som på Wembley. Mens «far i huset» humper på en firehjuling og sprenger trommehinnene til nabolaget, og sportsgresset blir til muld bakpå henger’n.

Joda, det er sommer i Norge fortsatt, her jeg sitter ute i kjølige 17,2 varmegrader og skriver. Nå er det kommunens motoriserte «frisører» som truer morgenfreden ved Utsiktsbakken i Lillehammer. Og jeg tenker at for 100 år siden var det sikkert sauer og geiter som gjorde den jobben. Geiter er det nok av ennå. Dog har de kun ett kjønn og av et litt annet kaliber.

Før ble det til gjengjeld mye skitt å tråkke i, for den som sneglet seg framover i alt annet enn tropevarme blant klovdyr, i følge meteorologene. Slikt fører til nabokrangler i hyttefelt, nå for tiden. Det er nordpå.

Her i sør derimot, der er det NSB og Jernbaneverket som truer idyllen, i følge lokalavisa. Ja, og skulle du sett på maken: Et par bjørketrær i Mjøsa vil ingen vedkjenne seg, der de ligger og forstyrrer idyllen midtfjords, i følge den samme nettavisa. Selv ikke Fylkesmannen i Oppland har ei maskin til slikt.

I min barndom kaltes slikt for opprenskning. Det foregikk uten storstilte presseoppslag, og ble hanket inn av lensebåter. Da benyttet vi Gudbrandsdalslågen til tømmertransport. Vel, hvis ikke en og annen vedsanker kjente sin besøkelsestid og skaffet seg framtidig luksus ved en Jøtul 602N – datidens steindyreste hygge oppunder jul. Vi hadde sprengkulde også den gangen, men slett ingen kraftkrise. Om vinteren, altså. I tillegg ble buskvekster til hoggestabber, treskurd, m.m.

Den gang brukte man robåt og årer uten maskinell kraft eller byråkratiske snurrepiperier for å slippe taket i fluktstolen, bare fordi to digre bjørker forstyrrer utsikten ved Mjøsa. Det vil si at i dag har vi komfortable liggestoler, kjøpt på Europris og Plantasjen, til en like komfortabel pris – oppgjort med arbeidskraft i land vi helst ikke vil bli minnet på i valgkamper og politisk kiv om hvem som «lider mest» i fedrelandet. Men så har vi miljøregnskaper i dag. Før hadde vi som kjent bare sol, hele sommeren. Solstikk, kalte vi slikt som å regne på hva som lønte seg mest. Alle var lavutslippsforbrukere, den gangen. Vel, med mindre man fjertet, da…

Problemet er visst med drivved som med fete vrak ved Overfloden: Kjell Aukrusts Ludvik (Det er fa’li’, det) og Thorbjørn Egners Tante Sofie er blitt paret til et sammensurium som gjør selv agurker trøtte ved frokostbordet mens man ikke blar i dagens morgenavis mer. Man leser som kjent på nettbrett og knøttsmå dingser, i stedet.

For dingser må vi ha, selv når «nøden er størst og hjelpen nærmest», som det sto på badedøren i mitt barndomshjem. Det kan da virkelig ikke bli slik at man beskjeftiger et uvisst antall byråkrater til å utrede hvordan småbåter skal unngå motorhavari, når vi tross alt er i «den lyse årstid» i midnattssolen land?

Tja, si det…

Det står og er skrevet så, i dagens avis. Altså må det være sant, ikke sant?!?

Bakt borte, brent hjemme

Selv er jeg ikke alt for glad i å reise med fly. Derfor ble det ferietid med et besøk til min tyske fetter i Hamburg, med kliss ny bil og komfortabel overfart til Kontinentet i ferge til Kiel, iført ny, knelang bukse fra Dressmann fordi det ikke sømmer seg for en gamlis med shorts. Det het visst kortbukser, i min barndom.

Jeg er eier av nybilen, men i prinsippet er det vel en bank som egentlig eier den. Så godt som, får jeg vel presisere. For det hefter ingen stor gjeld, når jeg faktisk gjorde en solid bilhandel i vår.

Fort som et olja lyn, det gikk nybilen på tyske motorveier, også. For ikke å snakke om at vi daffet i litt over hundre i 120-sona gjennom Sverige, på veien hjem innen vi snytte statskassa på Svenskegrensa. Over Öresund derimot ga min fetter bånn gass fordi onkel krevde det. Og slik kom vi praktisk talt svevende inn i Sverige. (Jeg hadde studert bru-profilen før vi tok av ved Rådhusplassen i Köben  at jeg har sett den geniale krimserien Broen (2010).

Det vil si at min eldste nevø forble en stødig pilot, så å si hele veien. Han har til gjengjeld bare førerkort men ingen bil.

Vi sov oss til Tyskland. Vi bodde utelukkende på hotell. Vi spiste kun på restaurant. Og vi oppførte oss stort sett sømmelig, antar jeg. Vel, med unntak for at Onkel T. kanskje kunne spart seg for et par kommentarer om kroppens ymse lyder og allehånde oppførsel, i følge mine nevøer.

I tillegg er det overmåte morsomt å snakke skåning, når man ikke er fra Skåne i Sverige, og heller ikke høres ut som en skåning. Vel, slikt som hører ferier til, for den som er litt yngre og helst ikke vil bli påminnet om det anale og verbale stadium, som Freud en gang understreket at barnets stadier er preget av.

Lingvisten var i hvert fall lite imponert over slektskapet, da vi stoppet i Säffle i Sverige. Hos McDonald hadde de et «kanonerbjudande» – hvilket utløste et kaudervelsk som bare Peps Persson og hans Blodsband ville tatt opp på kassett og samplet til en gedigen vits over dumme nordmenn som meg, og skrevet en hit. Jaja…

Avgårde kom vi. Og hjem kom vi. Uten feriemage, men med hodet stint av inntrykk om hvor varmt det hadde vært, og hvor deilig det er å slippe unna hverdagens kjas. Selv minstemann på 15 år mente i «Brøttumsbakka» at vi hadde hatt mange hyggelige øyeblikk, enda vi sleit med humøret mens gradestokken nærmet seg førti i havnebassenget i Hamburg. I følge informert hold var det 38,6 grader Celsius mens vi lot oss underholde om Europas nest største havn.

En gang i tiden arbeidet det 40.000 mann i den havna. Det var på sekstitallet. Nå var de nede i 2.500 ansatte. Det er da man grubler litt over hvordan en nedlagt dørfabrikk på Vestlandet kan utløse en parlamentarisk krise i Norge.

Kongens by

To dager i Hamburg endte med at vi diltet bak min tyske fetter og hans familie til Köbenhavn. Godt gift, det er han. Og hun er derfra, så vi bekymret oss lite med kart, innen vi ble nydelig avlevert ved Hotel The Square, kliss inntil Rådhusplassen.

Mer sentralt kan en ganske enkelt ikke bo. Ikke merket jeg synderlig til storbytrafikken, heller. De har sykler, danskene! Og har svære parkeringsplasser som vi kunne kalt torg. Slikt gir ingen påtakelig i Norge. Likevel er det ingen som er villere i Tour de France, verdens største sykkelløp. Vi vinner i oljebransjen, må vite!

Det er 14 år siden jeg har vært ordentlig i Köbenhavn. I mellomtiden har byen undergått litt av en transformasjon i sentrale strøk. Likevel er det en nennsomhet og gjennomtenkt overgang fra det forrige årtusen til dagens hightech som en kan bli misunnelig av. Hvorfor må alt bli så gresselig stygt i Norge, når vi tar på oss sparekniven og bygger nytt?

Dette slår meg gang på gang, før jeg innrømmer gjerne at jeg slett ikke har sett det nye operahuset i Oslo. Derimot mistet jeg nesten pusten, da jeg så det nye konserthuset Elbphilharmonie i Hamburg.

Vi klagde som en hel verdensdel over at Operaen i Oslo kostet fellesskapet omtrent 5 milliarder norske kroner. Konserthuset i Hamburg har en prislapp på imponerende 65 milliarder euro. Det vil tilsi bortimot en halv billion norske kroner. Det er litt mindre enn det vi bruker på NAV i året, for å peke på et meningsløst tall.

Ny opera hadde de også fått i Köbenhavn. Prislapp ble ikke nevnt. Vi snakket langt mer om ombygningen av den gamle havnen i byen. Det er blitt et moderne nabolag, der danskene sågar har opplevd en boligboble.

I Norge går vi kun på gummisåler og gruer oss mens vi tikker stadig nærmere det Herrens år 1989. Da skjønte vi det som tidligere topp-politiker og professor i sosiolog, Gudmund Hernes, en gang hevdet:

«Luftslott er vel og bra, bare man ikke flytter inn i dem»

Gudmund Hernes (1941- )

Sitatet ble nevnt under reisen, en gang. Anledningen husker jeg ikke. Men mine to nevøer har sikkert gnagsår i ørene over alt tøvet som jeg klarer å lire av meg mens jeg trøyter reisetid og hetebølger. Dem om det. Vi hadde det i hvert fall ikke kjedelig.

Ved Amalienborg slott, i det vi nordmenn elsker å kalle Kongens by, var dronningen ikke tilstede. Ellers hadde vi nok blitt buden til aftensmad.

I stedet fikk jeg nesten klapset Den lille havfruen på baken. For øvrig mener jeg at en norsk kunstner hevdet å ha kappet hodet av statuen, noe jeg trøttet selskapet med, men kan ikke se at det finnes noen referanser om dette noe sted. Så bar det nordover via Öresund og den gedigne brua (se bildet øverst).

«Hematt att»

Ingen ting er som å reise nordover og se hvordan landskapet skifter. Det er flott på Kontinentet. Det er heftig å se de brå skiftene i dvaske landskap bli til fjell og krøtterstier. Ikke rart det er mye folk langs veien.

Over Stangelandet fikk vi likevel omtrent lyrikk på stemmebåndene når vi så solnedgangen over Mjøsa. Da visste vi at vi snart var ved veis ende. Om de to podene ble lyriske av at de snart skulle få fred fra mine blødmer, vites riktig nok ikke.

Selv er jeg sikker på at solnedganger er vi omtrent verdensmestere i – her i Norge, både når det gjelder alderdommens sådanne og naturens selvsagte.

Alle foto: © Terje Storsanden

PS!

I Hamburg ble det stort sett så travelt at tunga hang ut av kjeften som et slips. Fikk dog lagt inn tilstrekkelige verbale «langpasninger» til at jeg ikke fortjente noe tilnavn som østers. Til tider var jeg imidlertid stum av beundring og/eller tropevarme. Derfor er det ingen bilder derfra. Ei heller ble det tid til noen postkort, dessverre.

DS!

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: