Stort. Større. Størst

Grad­bøy­ing av et adverd adjek­tiv kan kan­skje sum­me­re årets som­mer her på Lil­le­ham­mer og som­mer­ens lang­we­ek­end til fami­lie i Ham­burg, Tysk­land. Ja, for­uten at turen også had­de et inn­lagt besøk til Kon­gens by, Köben­havn i Dan­mark — før vi ban­ket og kjør­te hjem via brua over Öre­sund til Sve­ri­ge. Skjerm­bil­de: © Ter­je Stor­san­den.

Det lig­ger an til en rekord­ar­tet som­mer her på Sør- og Øst­lan­det, i føl­ge yr.no. Vi snak­ker om den tør­res­te juli­må­ned noen sin­ne. Det sier ikke så reint lite!

Jeg er så gam­mel at jeg hus­ker noen av de and­re og like tør­re som­re­ne, med unn­tak for 1955. Da had­de «gam­lin­ge­ne» kna­pt fått gif­tet seg… i rom­jula 1954.

Selektiv hukommelse

Mor og far har pro­ble­mer med hukom­mel­sen, men kan kna­pt få full­rost juli i år. Far er så uhel­dig at han er født på sam­me dag som «krom­pen», hvil­ket han med den størs­te selv­føl­ge i sam­ful­le 39 år har ment er grun­nen til at vi i de mins­te flag­ger for ham i Nor­ge mens det er fel­les­fe­rie og «nes­ten ingen» har tid til å fei­re ham. Det vil si at ingen har hatt mer spreng­fyl­te pre­sang­bord og fram­møte enn far. Slikt for­tren­ger han…

Selek­tiv hukom­mel­se, heter det visst. Ingen er i grun­nen bed­re på slikt enn oss nord­menn. Der­for har det i år kna­pt vært tran­ge­re på char­ter­fly­ene til desti­na­sjo­ner med omtrent like­ly­den­de vær som man kun­ne fått helt gra­tis på ter­ras­sen foran «kåken» hjem­me.

Etter tre sti­ve som­re med regn, måt­te det jo bli fint i år. Det er med  litt skade­fryd jeg kon­sta­te­rer det sam­me som jeg opp­lev­de på inter­rail, ved en lom­me­ra­dio opp­un­der Akro­po­lis i Athen, Hel­las at det var aller var­mest i Oslo i 1982…

Vel, øl og siga­ret­ter er jo dyrt i Nor­ge, må vite. I til­legg må man vas­ke og stel­le hjem­me.

Herre­folk, kalt vi slikt i min barn­dom. Nå er det vi sjøl — selv en «fat­tig­lapp» som meg — som helst ikke «ned­la­ter» seg til slikt, for eksem­pel. Det vil si at jeg opp­fat­ter mitt hus­tell som genuin hus­far-trim!

Til høs­tens Stor­tings­valg er det imid­ler­tid fort­satt utlen­din­ger, som er det fore­lø­pi­ge pro­ble­met i norsk poli­tikk, enda noen må hol­de luka oppe mens vi later oss i utlan­det. Ja, slik som svens­ke ser­vi­tø­rer, «asfalt­ban­der» fra Irland og Stor­bri­tan­nia (som job­ber hel­svart, hele tida) og et opp­haus­set stor­inn­rykk fra Øst-Euro­pa. Der­for blir EØS-avta­len et ufor­mins­ket uvær med liten orkan i det poli­tis­ke storm­glas­set her hjem­me, enn så len­ge. Snart er det nok de uføre som får skyl­da, like­vel. Igjen!

Da er som kjent som­mer­en over. Kir­sti Spar­boe syn­ger sik­kert om det på Niti­menNRK1, hvor jeg begår rekord­ar­tet fire meter sleg­ge — med til­løp — over­for et hvil­ket som helst radio­ap­pa­rat, vel å mer­ke. Og vi har ingen ting lært av fin­væ­ret og støv­sug­de lom­me­bø­ker, i våre pri­vi­le­ger­te liv på kreditt. Her som i Hel­las.

Sommerlig idyll ved Overfloden

Jeg er bosatt så kliss midt i by’n som det over­ho­det er mulig her i Lil­le­ham­mer. Like­vel er det ingen ting som tru­er «sko­gens fred» mer enn gress­klip­pe­re. I år må de hatt gode tider, de som sel­ger moto­ri­sert vel­ferd til fri­ser­te hager i snor­ret­te lin­jer som på Wem­bley. Mens «far i huset» hum­per på en fire­hjul­ing og spren­ger trom­me­hin­ne­ne til nabo­la­get, og sports­gres­set blir til muld bak­på henger’n.

Joda, det er som­mer i Nor­ge fort­satt, her jeg sit­ter ute i kjø­li­ge 17,2 varme­gra­der og skri­ver. Nå er det kom­mu­nens moto­ri­ser­te «fri­sø­rer» som tru­er mor­gen­fre­den ved Utsikts­bak­ken i Lil­le­ham­mer. Og jeg ten­ker at for 100 år siden var det sik­kert sau­er og gei­ter som gjor­de den job­ben. Gei­ter er det nok av ennå. Dog har de kun ett kjønn og av et litt annet kali­ber.

Før ble det til gjen­gjeld mye skitt å tråk­ke i, for den som sneg­let seg fram­over i alt annet enn trope­var­me blant klov­dyr, i føl­ge meteoro­lo­ge­ne. Slikt fører til nabo­krang­ler i hytte­felt, nå for tiden. Det er nord­på.

Her i sør der­imot, der er det NSB og Jern­bane­ver­ket som tru­er idyl­len, i føl­ge lokal­avi­sa. Ja, og skul­le du sett på maken: Et par bjørke­trær i Mjø­sa vil ingen ved­kjen­ne seg, der de lig­ger og for­styr­rer idyl­len midt­fjords, i føl­ge den sam­me nett­avi­sa. Selv ikke Fyl­kes­man­nen i Opp­land har ei maskin til slikt.

I min barn­dom kal­tes slikt for opp­rensk­ning. Det fore­gikk uten stor­stil­te presse­opp­slag, og ble han­ket inn av lense­bå­ter. Da benyt­tet vi Gud­brands­dals­lå­gen til tøm­mer­trans­port. Vel, hvis ikke en og annen ved­san­ker kjen­te sin besø­kel­ses­tid og skaf­fet seg fram­ti­dig luk­sus ved en Jøtul 602N — dati­dens stein­dy­res­te hyg­ge opp­un­der jul. Vi had­de spreng­kul­de også den gan­gen, men slett ingen kraft­kri­se. Om vin­te­ren, alt­så. I til­legg ble busk­veks­ter til hogge­stab­ber, tre­skurd, m.m.

Den gang bruk­te man robåt og årer uten maski­nell kraft eller byrå­kra­tis­ke snur­re­pi­pe­ri­er for å slip­pe taket i flukt­sto­len, bare for­di to digre bjør­ker for­styr­rer utsik­ten ved Mjø­sa. Det vil si at i dag har vi kom­for­tab­le ligge­sto­ler, kjøpt på Euro­pris og Plan­ta­sjen, til en like kom­for­ta­bel pris — opp­gjort med arbeids­kraft i land vi helst ikke vil bli min­net på i valg­kam­per og poli­tisk kiv om hvem som «lider mest» i fedre­lan­det. Men så har vi miljø­regn­ska­per i dag. Før had­de vi som kjent bare sol, hele som­mer­en. Sol­stikk, kal­te vi slikt som å reg­ne på hva som løn­te seg mest. Alle var lav­ut­slipps­for­bru­ke­re, den gan­gen. Vel, med mind­re man fjer­tet, da…

Pro­ble­met er visst med driv­ved som med fete vrak ved Over­flo­den: Kjell Auk­rusts Lud­vik (Det er fa’li’, det) og Thor­bjørn Egners Tan­te Sofie er blitt paret til et sam­men­suri­um som gjør selv agur­ker trøt­te ved fro­kost­bor­det mens man ikke blar i dagens mor­gen­avis mer. Man leser som kjent på nett­brett og knøtt­små dings­er, i ste­det.

For dings­er må vi ha, selv når «nøden er størst og hjel­pen nær­mest», som det sto på bade­dø­ren i mitt barn­doms­hjem. Det kan da vir­ke­lig ikke bli slik at man beskjef­ti­ger et uvisst antall byrå­kra­ter til å utre­de hvor­dan små­bå­ter skal unn­gå motor­ha­va­ri, når vi tross alt er i «den lyse års­tid» i mid­natts­so­len land?

Tja, si det…

Det står og er skre­vet så, i dagens avis. Alt­så må det være sant, ikke sant?!?

Bakt borte, brent hjemme

Selv er jeg ikke alt for glad i å rei­se med fly. Der­for ble det ferie­tid med et besøk til min tys­ke fet­ter i Ham­burg, med kliss ny bil og kom­for­ta­bel over­fart til Kon­ti­nen­tet i fer­ge til Kiel, iført ny, kne­lang buk­se fra Dress­mann for­di det ikke søm­mer seg for en gam­lis med shorts. Det het visst kort­buk­ser, i min barn­dom.

Jeg er eier av nybi­len, men i prin­sip­pet er det vel en bank som egent­lig eier den. Så godt som, får jeg vel pre­si­se­re. For det hef­ter ingen stor gjeld, når jeg fak­tisk gjor­de en solid bil­han­del i vår.

Fort som et olja lyn, det gikk nybi­len på tys­ke motor­vei­er, også. For ikke å snak­ke om at vi daf­fet i litt over hund­re i 120-sona gjen­nom Sve­ri­ge, på vei­en hjem innen vi snyt­te stats­kas­sa på Svenske­gren­sa. Over Öre­sund der­imot ga min fet­ter bånn gass for­di onkel krev­de det. Og slik kom vi prak­tisk talt sve­ven­de inn i Sve­ri­ge. (Jeg had­de stu­dert bru-pro­fi­len før vi tok av ved Råd­hus­plas­sen i Köben  at jeg har sett den geni­a­le krim­se­ri­en Bro­en (2010).

Det vil si at min elds­te nevø for­ble en stø­dig pilot, så å si hele vei­en. Han har til gjen­gjeld bare fører­kort men ingen bil.

Vi sov oss til Tysk­land. Vi bod­de ute­luk­ken­de på hotell. Vi spis­te kun på res­tau­rant. Og vi opp­før­te oss stort sett søm­me­lig, antar jeg. Vel, med unn­tak for at Onkel T. kan­skje kun­ne spart seg for et par kom­men­ta­rer om krop­pens ymse lyder og alle­hån­de opp­før­sel, i føl­ge mine nevø­er.

I til­legg er det over­måte mor­somt å snak­ke skå­ning, når man ikke er fra Skå­ne i Sve­ri­ge, og hel­ler ikke høres ut som en skå­ning. Vel, slikt som hører ferier til, for den som er litt yng­re og helst ikke vil bli påmin­net om det ana­le og ver­ba­le sta­di­um, som Freud en gang under­stre­ket at bar­nets sta­di­er er pre­get av.

Ling­vis­ten var i hvert fall lite impo­nert over slekt­ska­pet, da vi stop­pet i Säffle i Sve­ri­ge. Hos McDo­nald had­de de et «kano­ner­bju­dan­de» — hvil­ket utløs­te et kau­der­velsk som bare Peps Pers­son og hans Blods­band vil­le tatt opp på kas­sett og sam­plet til en gedi­gen vits over dum­me nord­menn som meg, og skre­vet en hit. Jaja…

Avgår­de kom vi. Og hjem kom vi. Uten ferie­mage, men med hodet stint av inn­trykk om hvor varmt det had­de vært, og hvor dei­lig det er å slip­pe unna hver­da­gens kjas. Selv minste­mann på 15 år men­te i «Brøt­tums­bak­ka» at vi had­de hatt man­ge hyg­ge­li­ge øye­blikk, enda vi sleit med humø­ret mens grade­stok­ken nær­met seg før­ti i havne­bas­sen­get i Ham­burg. I føl­ge infor­mert hold var det 38,6 gra­der Cel­si­us mens vi lot oss under­hol­de om Euro­pas nest størs­te havn.

En gang i tiden arbei­det det 40.000 mann i den hav­na. Det var på seksti­tal­let. Nå var de nede i 2.500 ansat­te. Det er da man grub­ler litt over hvor­dan en ned­lagt dør­fab­rikk på Vest­lan­det kan utlø­se en par­la­men­ta­risk kri­se i Nor­ge.

Kongens by

To dager i Ham­burg end­te med at vi dil­tet bak min tys­ke fet­ter og hans fami­lie til Köben­havn. Godt gift, det er han. Og hun er der­fra, så vi bekym­ret oss lite med kart, innen vi ble nyde­lig avle­vert ved Hotel The Squa­re, kliss inn­til Råd­hus­plas­sen.

Mer sen­tralt kan en gans­ke enkelt ikke bo. Ikke mer­ket jeg syn­der­lig til stor­by­tra­fik­ken, hel­ler. De har syk­ler, dans­ke­ne! Og har svæ­re par­ke­rings­plas­ser som vi kun­ne kalt torg. Slikt gir ingen påta­ke­lig i Nor­ge. Like­vel er det ingen som er vil­le­re i Tour de Fran­ce, ver­dens størs­te syk­kel­løp. Vi vin­ner i olje­bran­sjen, må vite!

Det er 14 år siden jeg har vært ordent­lig i Köben­havn. I mel­lom­ti­den har byen under­gått litt av en trans­for­ma­sjon i sen­tra­le strøk. Like­vel er det en nenn­som­het og gjen­nom­tenkt over­gang fra det for­ri­ge årtu­sen til dagens high­tech som en kan bli mis­un­ne­lig av. Hvor­for må alt bli så gres­se­lig stygt i Nor­ge, når vi tar på oss spare­kni­ven og byg­ger nytt?

Det­te slår meg gang på gang, før jeg inn­røm­mer gjer­ne at jeg slett ikke har sett det nye opera­hu­set i Oslo. Der­imot mis­tet jeg nes­ten pus­ten, da jeg så det nye kon­sert­huset Elbp­hil­har­mo­nie i Ham­burg.

Vi klag­de som en hel ver­dens­del over at Ope­ra­en i Oslo kos­tet fel­les­ska­pet omtrent 5 mil­li­ar­der nors­ke kro­ner. Kon­sert­huset i Ham­burg har en pris­lapp på impo­ne­ren­de 65 mil­li­ar­der euro. Det vil til­si bort­imot en halv bil­lion nors­ke kro­ner. Det er litt mind­re enn det vi bru­ker på NAV i året, for å peke på et menings­løst tall.

Ny ope­ra had­de de også fått i Köben­havn. Pris­lapp ble ikke nevnt. Vi snak­ket langt mer om ombyg­nin­gen av den gam­le hav­nen i byen. Det er blitt et moder­ne nabo­lag, der dans­ke­ne sågar har opp­levd en bolig­bob­le.

I Nor­ge går vi kun på gum­mi­så­ler og gru­er oss mens vi tik­ker sta­dig nær­me­re det Her­rens år 1989. Da skjøn­te vi det som tid­li­ge­re topp-poli­ti­ker og pro­fes­sor i sosio­log, Gud­mund Her­nes, en gang hev­det:

«Luft­slott er vel og bra, bare man ikke flyt­ter inn i dem»

Gud­mund Her­nes (1941- )

Sita­tet ble nevnt under rei­sen, en gang. Anled­nin­gen hus­ker jeg ikke. Men mine to nevø­er har sik­kert gnag­sår i øre­ne over alt tøvet som jeg kla­rer å lire av meg mens jeg trøy­ter reise­tid og hete­bøl­ger. Dem om det. Vi had­de det i hvert fall ikke kje­de­lig.

Ved Ama­li­en­borg slott, i det vi nord­menn els­ker å kal­le Kon­gens by, var dron­nin­gen ikke til­ste­de. Ellers had­de vi nok blitt buden til aftens­mad.

I ste­det fikk jeg nes­ten klap­set Den lil­le hav­fru­en på baken. For øvrig mener jeg at en norsk kunst­ner hev­det å ha kap­pet hodet av sta­tu­en, noe jeg trøt­tet sel­ska­pet med, men kan ikke se at det fin­nes noen refe­ran­ser om det­te noe sted. Så bar det nord­over via Öre­sund og den gedig­ne brua (se bil­det øverst).

«Hematt att»

Ingen ting er som å rei­se nord­over og se hvor­dan land­ska­pet skif­ter. Det er flott på Kon­ti­nen­tet. Det er hef­tig å se de brå skif­te­ne i dvas­ke land­skap bli til fjell og krøt­ter­sti­er. Ikke rart det er mye folk langs vei­en.

Over Stange­lan­det fikk vi like­vel omtrent lyrikk på stem­me­bån­de­ne når vi så sol­ned­gan­gen over Mjø­sa. Da viss­te vi at vi snart var ved veis ende. Om de to pode­ne ble lyris­ke av at de snart skul­le få fred fra mine blød­mer, vites rik­tig nok ikke.

Selv er jeg sik­ker på at sol­ned­gan­ger er vi omtrent ver­dens­mes­te­re i — her i Nor­ge, både når det gjel­der alder­dom­mens sådan­ne og natu­rens selv­sag­te.

Alle foto: © Ter­je Stor­san­den

PS!

I Ham­burg ble det stort sett så tra­velt at tun­ga hang ut av kjef­ten som et slips. Fikk dog lagt inn til­strek­ke­li­ge ver­ba­le «lang­pas­nin­ger» til at jeg ikke for­tjen­te noe til­navn som østers. Til tider var jeg imid­ler­tid stum av beund­ring og/eller trope­var­me. Der­for er det ingen bil­der der­fra. Ei hel­ler ble det tid til noen post­kort, dess­ver­re.

DS!

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: