God jul

Det har vært en anstrengende førjulstid. Ikke fordi jula har vært så prominent tilstede i livet, men fordi vi mistet far 1. november i år.

Hele november forsvant som en røyk på grunn av at far døde. For det tar sin tid å arrangere en begravelse når det kommer folk fra fjern og nær. Etter det jeg har hørt etterpå, ble det en vakker begravelse – to uker etter at han trakk sitt siste sukk.

Så ble det et styr å få ryddet opp i leiligheten som han og mor bodde i. Mor kan dessverre ikke være alene lenger. Derfor ble det blytungt for oss alle å gjøre en rekke valg som vi trodde lå noen år fram i tid.

Likevel har jeg vært privilegert inntil nylig. Mange i min generasjon ble foreldreløse, for flere år siden.

Et lite, rundt bord

Mor og far hadde bodd nesten fem år i Norge, etter noen år som emigranter i Sverige. Da de flyttet hjem for siste gang, tømte mor mange lader. Likevel ble det mer enn nok å sette på lager hos min eldste bror. Det er da man tenker som en bekjent sa til meg en gang:

En bør flytte annethvert år. Så får man kastet alt en ikke behøver.

Det omvendte spørsmålet er jo om det er klokere å utsette en del innkjøp? Det er mange impulskjøp som i ettertid kan klassifiseres som lite veloverveide. Dagens «må ha» blir gjerne morgendagens søppel, dessverre.

Blant annet kunne jeg ikke annet enn å smile av at mor gikk til innkjøp av et lite, rundt bord. Hun maste ustanselig på et slikt i tre år, og fikk truet til seg ett i år. Det skjedde omtrent samtidig med at far fikk sin nest siste hjertesvikt. Da hjertet stanset for godt, var bordet så vidt skrudd sammen. I praksis fikk hun aldri noen egentlig glede av det. Ei heller noen andre, for den del.

Men slik er det med livet. Vi tror at tingene gir det mening. Likevel står vi like overlesset tomhendt, kun noen sekunder seinere fordi døden inntrer, og oppdager at det innebærer et lass av overskytende utfordringer.

Nye tradisjoner

Det var tradisjon at vi feiret jul sammen, mine foreldre og jeg. I noen år på 1990-tallet hadde vi gedigen familiejul, også. Det var mens mine nevøer var små og deres oldemor fortsatt levde. Det var i grunnen veldig artig, det. Småunger gjør jul til stor stas. Alltid.

Mor, far og jeg gjenopptok tradisjonen i dette årtusenet. Vi spiste godt, åpnet de pakkene vi fikk og hadde en stille, behagelig aften sammen. Far hadde kun et spørsmål etter at presangpapiret var ryddet bort: Hvem fikk konfekt?

Nå har mor ingen selvstendig bolig mer, for første gang på knappe 60 år. Derfor må vi i år søke inn hos andre. Jeg håper at det rekker med at hun får barnebarna rundt ørene. De er juvelene i hennes liv. Ikke minst i år!

Vi snakket litt om det i forrige uke, mor og jeg. Da var det tid for å sende julekort. Listen blir bare kortere og kortere med årene. Også far reflekterte over det i fjor. Da sa jeg at «det er straffen for å bli gammel». Lite sensibelt sagt, noe far ikke tok særlig notis av da. I år er det hans navn som ikke står på noen lister.

Alt dette er uvant å få på plass nå fordi far var vår felles hukommelse. Slikt husket han, i stedet for bursdager. De holdt derimot mor styr på, innen hukommelsen ble mindre pålitelig. Pussig nok glimret mor med noen navn jeg hadde glemt i julekortlista, likevel.

Grønn jul

Lenge så det ut til at vi skulle få en tradisjonell vinter. Det vil si at november ble en uvanlig varm måned her i vinterbyen. Snøen kom i desember, før kakelinna kom med sprutregn. Nå melder yr.no at vi kan vente oss varmegrader og regn i romjula, også.

Bing Crosbys White Christmas (1949) er imidlertid ikke det ultimate bevis på snøens komme på Julaften, for min del. Dette handler mer om tomsnakket i norske etermedier. Og i prinsippet har jeg blitt mindre og mindre glad i snø med årene. Men mørketid uten snø er og blir stappende mørkt. Ingen tvil om annet!

Julestemningen blir likevel ikke den samme når alt av etermedier tyter av de samme slitte frasene og sangene. Det slår meg at jul mer og mer er blitt noe annet enn den var i min barndom, enda jeg ikke setter meg til doms over kommersialiseringen av den.

Nei, jeg tenker mer på hvor rolig vi feiret jul for under 50 år siden, og hvilke forventninger samfunn og handelsstand har etablert underveis. For det er de store barnekullene på slutten av 1950- og 1960-tallet som skapte grunnlaget for de utskeielsene vi i dag kaller «tradisjon».

Blant annet husker jeg ennå at Tre nøtter til Askepott (1973) ble vist første gang på Julaften i 1973. Det er ikke mer enn førti år siden. Lenge for et ungt sinn, enda jeg ikke føler meg gammel.

Søndagsrevyen 22. desember i år hadde man møtt etterkommerne av Freddie Frinton som spilte hovmesteren i Grevinnen og hovmesteren (Dinner for one, 1963). Heller ikke den sketsjen er mer enn femti år gammel. Men så er jeg også den eneste i familien som ikke husker at vi levde gode liv uten TV, en gang i tiden.

Noe mer enn glitter og stas

Nesten uvirkelig raskt har min generasjon blitt besteforeldregenerasjonen. Vi knirker snart i et horn på veggen enn midt i livet. Ja, slik vi jublet foran TV-skjermen mens vi så Ivo Caprinos filmatisering av Sjuende far i huset (1966) og tenkte på de «voksne».

Animasjonsfilmer er og blir en kjær gjenganger for oss som har «presangfeber». Det gjelder store og små som ikke kan få tømt juletrefoten hurtig nok. Der lå en gang årets lass av polvotter. Ski og skøyter var en slager også, i min tid.

I dag er det visst elektroniske duppeditter man ønsker seg aller mest. Vi drømte om et Märklin-tog hos oss, det skal innrømmes. Noen i nabolaget fikk det, til og med. I stedet fikk vi en bilbane på deling fra Tyskland et år. Selv det var en uhørt sensasjon! Så ble det fjernstyrte leker og digitalisert moro for min generasjons barn.

Alt har imidlertid min generasjon forventningsfullt fått trædd nedover ørene. Og mer til. Enda er det ikke nok, i følge handelsstanden.

Pussig nok kunne man på Dagsrevyen fredag 20. desember 2013 opplyse at nye beregninger viser at mellom 4 – 8 milliarder kroner blir brukt til høyst unyttige presanger, i følge professor i sosialøkonomi, Steinar Strøm. Dagen før kunne man opplyse at det stjeles for tre kvart milliarder kroner i julestria, i følge NHO Virke.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det siste, men vet av erfaring at jeg har bidratt til det første. Derfor har jul mer dreid mot opplevelser enn penger og presanger, for min del. Det kan synes som om flere mener det samme, for jeg så et eller annet innslag på TV om at store bursdagsselskap er «ut». Man arrangerer jubileer med gaver til veldedige formål, nå for tiden.

Penger og eiendeler er «løste» utfordringer for store grupper i samfunnet i dag. Kanskje er dette grunnen til at flere søker seg til trossamfunn, også i høytider?

Jeg vet ikke. Men jeg vet i hvert fall at en stol står tom i år. Og at jeg aldri mer skal feire jul i mine foreldres hjem. Det blir uvant.

En fredelig jul ønskes alle!

Print Friendly

Ros, ris og bauling: