God jul

Det har vært en anstren­gen­de før­juls­tid. Ikke for­di jula har vært så pro­mi­nent til­ste­de i livet, men for­di vi mis­tet far 1. novem­ber i år.

Hele novem­ber for­svant som en røyk på grunn av at far døde. For det tar sin tid å arran­ge­re en begra­vel­se når det kom­mer folk fra fjern og nær. Etter det jeg har hørt etter­på, ble det en vak­ker begra­vel­se — to uker etter at han trakk sitt sis­te sukk.

Så ble det et styr å få ryd­det opp i lei­lig­he­ten som han og mor bod­de i. Mor kan dess­ver­re ikke være ale­ne len­ger. Der­for ble det bly­tungt for oss alle å gjø­re en rek­ke valg som vi trod­de lå noen år fram i tid.

Like­vel har jeg vært pri­vi­le­gert inn­til nylig. Man­ge i min gene­ra­sjon ble for­eldre­løse, for fle­re år siden.

Et lite, rundt bord

Mor og far had­de bodd nes­ten fem år i Nor­ge, etter noen år som emi­gran­ter i Sve­ri­ge. Da de flyt­tet hjem for sis­te gang, tøm­te mor man­ge lader. Like­vel ble det mer enn nok å set­te på lager hos min elds­te bror. Det er da man ten­ker som en bekjent sa til meg en gang:

En bør flyt­te annet­hvert år. Så får man kas­tet alt en ikke behø­ver.

Det omvend­te spørs­må­let er jo om det er klo­ke­re å utset­te en del inn­kjøp? Det er man­ge impuls­kjøp som i etter­tid kan klas­si­fi­se­res som lite vel­over­vei­de. Dagens «må ha» blir gjer­ne mor­gen­da­gens søp­pel, dess­ver­re.

Blant annet kun­ne jeg ikke annet enn å smi­le av at mor gikk til inn­kjøp av et lite, rundt bord. Hun mas­te ustan­se­lig på et slikt i tre år, og fikk tru­et til seg ett i år. Det skjed­de omtrent sam­ti­dig med at far fikk sin nest sis­te hjerte­svikt. Da hjer­tet stan­set for godt, var bor­det så vidt skrudd sam­men. I prak­sis fikk hun ald­ri noen egent­lig gle­de av det. Ei hel­ler noen and­re, for den del.

Men slik er det med livet. Vi tror at tin­ge­ne gir det mening. Like­vel står vi like over­les­set tom­hendt, kun noen sekun­der sei­ne­re for­di døden inn­trer, og opp­da­ger at det inne­bæ­rer et lass av over­sky­ten­de utford­rin­ger.

Nye tradisjoner

Det var tra­di­sjon at vi fei­ret jul sam­men, mine for­eld­re og jeg. I noen år på 1990-tal­let had­de vi gedi­gen fami­lie­jul, også. Det var mens mine nevø­er var små og deres olde­mor fort­satt lev­de. Det var i grun­nen vel­dig artig, det. Små­un­ger gjør jul til stor stas. All­tid.

Mor, far og jeg gjen­opp­tok tra­di­sjo­nen i det­te årtu­se­net. Vi spis­te godt, åpnet de pak­ke­ne vi fikk og had­de en stil­le, beha­ge­lig aften sam­men. Far had­de kun et spørs­mål etter at pre­sang­pa­pi­ret var ryd­det bort: Hvem fikk kon­fekt?

Nå har mor ingen selv­sten­dig bolig mer, for førs­te gang på kna­ppe 60 år. Der­for må vi i år søke inn hos and­re. Jeg håper at det rek­ker med at hun får barne­bar­na rundt øre­ne. De er juve­le­ne i hen­nes liv. Ikke minst i år!

Vi snak­ket litt om det i for­ri­ge uke, mor og jeg. Da var det tid for å sen­de jule­kort. Lis­ten blir bare kor­te­re og kor­te­re med åre­ne. Også far reflek­ter­te over det i fjor. Da sa jeg at «det er straf­fen for å bli gam­mel». Lite sen­si­belt sagt, noe far ikke tok sær­lig notis av da. I år er det hans navn som ikke står på noen lis­ter.

Alt det­te er uvant å få på plass nå for­di far var vår fel­les hukom­mel­se. Slikt hus­ket han, i ste­det for burs­da­ger. De holdt der­imot mor styr på, innen hukom­mel­sen ble mind­re påli­te­lig. Pus­sig nok glim­ret mor med noen navn jeg had­de glemt i jule­kort­lis­ta, like­vel.

Grønn jul

Len­ge så det ut til at vi skul­le få en tra­di­sjo­nell vin­ter. Det vil si at novem­ber ble en uvan­lig varm måned her i vin­ter­byen. Snø­en kom i desem­ber, før kake­lin­na kom med sprutregn. Nå mel­der yr.no at vi kan ven­te oss varme­gra­der og regn i rom­jula, også.

Bing Cros­bys Whi­te Chris­t­mas (1949) er imid­ler­tid ikke det ulti­mate bevis på snø­ens kom­me på Jul­af­ten, for min del. Det­te hand­ler mer om tom­snak­ket i nors­ke eter­me­di­er. Og i prin­sip­pet har jeg blitt mind­re og mind­re glad i snø med åre­ne. Men mørke­tid uten snø er og blir stap­pen­de mørkt. Ingen tvil om annet!

Jule­stem­nin­gen blir like­vel ikke den sam­me når alt av eter­me­di­er tyter av de sam­me slit­te fra­se­ne og san­ge­ne. Det slår meg at jul mer og mer er blitt noe annet enn den var i min barn­dom, enda jeg ikke set­ter meg til doms over kom­mer­sia­li­se­rin­gen av den.

Nei, jeg ten­ker mer på hvor rolig vi fei­ret jul for under 50 år siden, og hvil­ke for­vent­nin­ger sam­funn og han­dels­stand har etab­lert under­veis. For det er de sto­re barne­kul­le­ne på slut­ten av 1950- og 1960-tal­let som skap­te grunn­la­get for de utskei­el­se­ne vi i dag kal­ler «tra­di­sjon».

Blant annet hus­ker jeg ennå at Tre nøt­ter til Aske­pott (1973) ble vist førs­te gang på Jul­af­ten i 1973. Det er ikke mer enn før­ti år siden. Len­ge for et ungt sinn, enda jeg ikke føler meg gam­mel.

Søn­dags­revy­en 22. desem­ber i år had­de man møtt etter­kom­mer­ne av Fred­die Frin­ton som spil­te hov­mes­te­ren i Grev­in­nen og hov­mes­te­ren (Din­ner for one, 1963). Hel­ler ikke den sket­sjen er mer enn fem­ti år gam­mel. Men så er jeg også den enes­te i fami­li­en som ikke hus­ker at vi lev­de gode liv uten TV, en gang i tiden.

Noe mer enn glitter og stas

Nes­ten uvir­ke­lig raskt har min gene­ra­sjon blitt beste­for­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen. Vi knir­ker snart i et horn på veg­gen enn midt i livet. Ja, slik vi jub­let foran TV-skjer­men mens vi så Ivo Cap­ri­nos film­a­ti­se­ring av Sju­en­de far i huset (1966) og tenk­te på de «voks­ne».

Ani­ma­sjons­fil­mer er og blir en kjær gjen­gan­ger for oss som har «pre­sang­fe­ber». Det gjel­der sto­re og små som ikke kan få tømt jule­tre­fo­ten hur­tig nok. Der lå en gang årets lass av pol­vot­ter. Ski og skøy­ter var en sla­ger også, i min tid.

I dag er det visst elekt­ro­nis­ke duppe­dit­ter man øns­ker seg aller mest. Vi drøm­te om et Mär­klin-tog hos oss, det skal inn­røm­mes. Noen i nabo­la­get fikk det, til og med. I ste­det fikk vi en bil­bane på deling fra Tysk­land et år. Selv det var en uhørt sen­sa­sjon! Så ble det fjern­styr­te leker og digi­ta­li­sert moro for min gene­ra­sjons barn.

Alt har imid­ler­tid min gene­ra­sjon for­vent­nings­fullt fått trædd ned­over øre­ne. Og mer til. Enda er det ikke nok, i føl­ge han­dels­stan­den.

Pus­sig nok kun­ne man på Dags­revy­en fre­dag 20. desem­ber 2013 opp­ly­se at nye bereg­nin­ger viser at mel­lom 4 — 8 mil­li­ar­der kro­ner blir brukt til høyst unyt­ti­ge pre­san­ger, i føl­ge pro­fes­sor i sosial­øko­no­mi, Steinar Strøm. Dagen før kun­ne man opp­ly­se at det stje­les for tre kvart mil­li­ar­der kro­ner i jule­stria, i føl­ge NHO Vir­ke.

Jeg kjen­ner meg ikke igjen i det sis­te, men vet av erfa­ring at jeg har bidratt til det førs­te. Der­for har jul mer dreid mot opp­le­vel­ser enn pen­ger og pre­san­ger, for min del. Det kan synes som om fle­re mener det sam­me, for jeg så et eller annet inn­slag på TV om at sto­re burs­dags­sel­skap er «ut». Man arran­ge­rer jubi­le­er med gaver til vel­de­di­ge for­mål, nå for tiden.

Pen­ger og eien­de­ler er «løs­te» utford­rin­ger for sto­re grup­per i sam­fun­net i dag. Kan­skje er det­te grun­nen til at fle­re søker seg til tros­sam­funn, også i høy­ti­der?

Jeg vet ikke. Men jeg vet i hvert fall at en stol står tom i år. Og at jeg ald­ri mer skal fei­re jul i mine for­eld­res hjem. Det blir uvant.

En fre­de­lig jul øns­kes alle!

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: