Vill, våt og vakker familiejul

Dette er stikkord for en stillferdig julefeiring i år. Det ble ingen tradisjonell runde på by’n 2. juledag. I stedet ble det Julejazz i Kulturhuset Banken på 3. juledag samt en særdeles hyggelig søndagsmiddag hos min tante og onkel på Biri to dager seinere. Skjermbilde: Faksimile av plakaten til Julejazz 2013.

Det vil si at på lørdag i romjula hadde mine foreldre bryllupsdag. Jeg prøvde å besøke min mor, for å markere dagen uten far. Vikarjobben gikk fløyten da jeg så at mor hadde det svært moro i en hyggelig sangstund på Helsehuset. Til overmål ble jeg fortalt av en blant pleierne på søndag at hun hadde danset og sunget seg til sengs på den første bryllupsdagen uten far.

Familiejul i plaskende regn

Jula i år har vært den villeste og våteste i manns minne værmessig. Ved kysten har det stormet mens det i grunnen bare har vært litt ruskevær her i byen. Det har riktig nok høljet ned. Og hadde det ikke vært for snøfillene vi fikk forut for jul, så feiret vi i praksis grønn jul har i «dalstrøka innafor». Julaften liknet det mer på en vårflom, i hvert fall.

Jeg registrerte på vei til Biri i går at jordene på Boleng og Boro (storgårder på vestsiden av Mjøsa) hadde friskt og grøntspirende gress. Selv mor kommenterte at her er våronna praktisk talt i gang – oppunder nyttår!

Før vi kom så langt ut i romjula, hadde vi hatt en svært hyggelig Julaften hos min eldste bror. Der spiste vi godt, alle som en. Ikke minst mor. Hun har slitt med å holde på maten siden hun brakk høyre overarm i sommer.

Julaften og søndagsmiddagen på Biri ble den rake motsetningen. Hun spiste som en grevinne! Det er mildest talt ikke noe som kan glede oss pårørende mer. Det gjør godt å se at mor kanskje har beholdt noe av matlysten.

Varm eller kalkun?

Uansett har denne jula mer handlet om å holde litt på formene til en julefeiring utenom det vanlige. Det tradisjonelle programmet, som min far var særs opptatt av, lot seg jo ikke materialisere. Han gikk som kjent  ut av tiden, for mer enn åtte uker siden. Tar man i betraktning at på fjerdedag var det 59 år siden min mor og far giftet seg i Lillehammer, og at det er ganske nøyaktig 60 år siden mor første gang traff far på juleball på Biri, så er det mye vemod når han ikke var tilstede!

Vi kan ha lyktes, enn så lenge. Eller dette er mitt ørlille håp for 2014, nå som vi står ved tampen til et nytt år!

På Nyttårsaften blir det imidlertid middag hos storebror. Da er det tid for hans store credo i løpet av et år. Det er når han kan spørre om følgende:

«Skal det være varm eller kalkun?»

Replikken er av nyere dato. Men siden 1970-tallet har vi tradisjonelt spist kalkun på Nyttårsaften. Vi er ikke store familien, så vi har et større behov for å stå samlet i tomrommet etter far.

Derfor ser både mor og jeg fram til middagen på Nyttårsaften. Eller: Hun sa så da vi skiltes på Helsehuset i går kveld. Hun strålte som en sol, til og med!

Imponerende julejazz

Årets musikalske godbit ble en kveld med julejazz i Kulturhuset Banken, Lillehammer; kfr. bildet til venstre. Dette er et årvisst arrangement siden 2004. Primus motor er bassisten Jo Fougner Skaansar.

Han tråkket inn sine musikalske barnesko på Lillehammer, før han fikk seg en allsidig og solid jazzikal utdanning utenbygds. Siden 2004 har han puslet med dette romjulsprosjektet i parhest med lokale krefter. I tillegg er han mer allsidig enn utelukkende en jazzbassist. Særdeles stødig til å traktere kontrabassen er han blitt med årene, også!

Stappende fullt har det vært hvert år. Selv har jeg ikke vært der på noen år, nettopp av den grunn. I år ville det seg slik at jeg kom meg avgårde og fikk oppsiktsvekkende nok en billett. For å si det slik: Venner fra Oslo var på småbybesøk. Da måtte jeg gå…

Konserten var verdt hver en smerte, for en som sliter med kroniske slike. Det vil si at jeg fikk meg noen sigger og litt bevegelse i en julestøl kropp midtveis i konserten!

Årets store overraskelse ble den sørafrikanske sangerinnen Melanie Scholtz. Ikke for det, de ga solide, vokale innslag de to andre også: Carol Kvande og Camilla Granlien. Alle gjorde seg sterkt bemerket, på hvert sitt vis.

Jenta fra den andre siden av jordkloden scattet i god tradisjon a la Ella Fitzgerald og Al Jarreau, sånn at det gyste nedover nakken. Da blir jeg skikkelig varm om bringa! Ikke for å skryte, men jeg har sett de to storhetene live, så jeg vet hva jeg snakker om.

Den største overraskelsen sto imidlertid vår «egen» tenorsaksofonist, Magnus Bakkken, for. Etter endt studietid her i Norge, er han nå ved Berklee College of Music i Boston, USA. For å si det slik: Lillehammer må snarest få et program for utsendelse av talenter. Maken til utvikling på den gutten, siden jeg første gang så ham i skolemusikken og fram til i dag, er intet mindre enn imponerende.

Samtidig blir jeg bare stadig mer glad i Helge Liens pianospill. Det er hele 13 år siden jeg fikk bakoversveis på DølaJazz første gang. Siden har det blitt mange og store konsertopplevelser med Helge. Han blir bare bedre og bedre.

Alt slikt gjorde meg skikkelig oppstemt under årets julejazz. I tillegg la jeg meg Jonas Barsten Johnsens navn på minnet! Der bor det mye musikalitet bak trommesettet, til tross for at han i øyeblikket studerer journalistikk i Oslo.

Ellers har det kun blitt spaserturer i sentrum av Lillehammer i romjula. Kommunen skal ha skryt for at de har strødd skikkelig over glattpolert is.

Inne i mellom har det vært nydelige vinterdager også. Uten kuldegrader, til og med. Ikke har det blitt mange store middager, heller. En neddempet jul uten nisser og styr. Kort sagt: Trivsel!

Takk for det gamle. Et riktig godt og framgangsrikt nytt år i 2014 ønskes alle!

Print Friendly

Ros, ris og bauling: