En dag i livet

Vi har mye å takke Jesper Andersen og Poul Dissing for. De ga oss selve sinnbildet på sommeren. Jeg kan ikke finne det samme uttrykksbehovet for den deilige følelsen av vinter. Hvorfor ikke det? Alle foto: © Terje Storsanden

I går la jeg ut på en spasertur til min nærmeste dagligvarehandel i Storgata. Det er godt og vel en kilometer å gå, til sammen. En gang i fjor begynte den turen å bli overkommelig. Da sto sola langt høyere på himmelen enn den gjør nå. Merkbart nok, jeg kom greit fram og tilbake.

Eksperiment

Det har vært litt «all in» i det siste. På smerter. Derfor er det en stund siden forrige spasertur. Men det er dag 2 med smerteplaster, så jeg har verket i nesten én uke på å komme over fra det ene smerteregimet til det neste.

I går armerte jeg ørene med Keith Jarretts Køln-konsert (ECM, 1975). Det er kanskje det mest hyperventilerte, tangent-eruptive solostykke for jazzpianister som jeg kjenner. Og det er vel 26 år siden jeg kjøpte vinylen. I mellomtiden er det kommet inn en CD i samlingen, også. Det er et slikt verk som jeg aldri blir ferdig med. Og idag er jo slikt samlet i en dings i lomma og hodetelefoner en skøytereporter verdig.

Derfor valgte jeg musikken med omhu mens jeg røsket med meg fotoapparatet, også. Ja, sånn for at jeg ikke skulle gå på en smell, og pile hjem med pistrende lyder etter et kvarter. Eller et kvartal.

Et lite stykke plast

For jeg så litt lyset på tirsdag. Det var på dag 1. Jeg fant det forbløffende hvor mye enklere det var å trampe rundt i egne gemakker. Da snødde det til gjengjeld som ti ville bikkjer på Lillehammer.

Dette forhindret ikke at jeg hentet min mor på Helsehuset og dro til middag hos storebror, der man nesten må ha trikkeførersertifikat for å krysse kommune- og fylkesgrensa. Imponerende nok var det solid brøytet!

Gårsdagen hadde imidlertid en daggry som lovte bedring i været. Jeg var litt stølere enn jeg var på tirsdag, riktig nok. Men hey! – jeg er i eksperimentstadiet.

Sant å si, det ser mye lysere ut enn jeg ante eller ville tro.

Tenk. Tenk! TENK! Om dette er det som forandrer livet.

Ja, slik Jarrett gjorde for meg, sammen med et annet menneske – en gang i tiden. Hun er ikke en del av brøken mer. Men musikken er her. Så hvorfor ikke jeg? Tja. Den som kunne svare enda lødigere på det spørsmålet.

Men altså, et smerteplaster. En firkantet plastbit på skrotten i stedet for to piller. Joda, det er andre tider nå. Et plaster som ikke skal sitte oppå såret, til og med. Ord blir merkeligere inne i mitt hode slik.

Mot lys og dag

Jeg kom meg enkelt til butikken og hjem. Det skyldes at jeg a) hadde grunntrening fra i fjor, og b) mindre smertereaksjoner fra den nerven som terger meg mest (S1) i venstrebeinet. Stabiliteten i venstrefoten ble mye bedre fordi den surnet ikke så fort som den pleier. Nevnte jeg at jeg sover mer enn før?

Musikken tok meg til og fra, også. Keith Jarretts monsterkonsert er som en fuge, en slag beskrivelse av livets faser. Den siste satsen intonerte omtrent samtidig som jeg slo inn på den siste etappen. Altså hadde jeg vært borte i omtrent en time uten den samme reaksjonen som tidligere.

Derfor «vandrer» topplokket litt mer, også. Det var da jeg begynte å tenke på Jesper Andersen og Poul Dissing. Hvorfor det? Jo, visen om at kaffen snart er klar, eller om pils i en snor. Slikt vi fornemmer som den deiligste dag om sommeren.

Så hvorfor har vi ingen egentlig betraktning av behagelige øyeblikk om vinteren? Jeg kan faktisk huske at det var stas med vinter som barn. Eksempelvis den forventningen jeg hadde, da jeg våknet og kikket ut av vinduet – for å speide etter det hvite miraklet. Hvordan vi huiet og gikk på trynet, hoppet og akte og ble dyvåte mens det siste vi egentlig brydde oss om – jo, det var snø, kulde og blåfrosne fingre og tær. For ikke å snakke om å velte inn på kjøkkenet til mor og få klærne skrelt av, bli dyppet i badekaret av far og sliten komme meg i ei god og varm seng. Hvis det var om kvelden og skoledag etterpå. Hvis ikke var det to økter med «basing» i snøen, der vi ble lokket inn til middag på søndag. Det dampet i og av oss – i en periode som regnes blant de «tunge» vintrene i Norge. Akk ja…

Jeg er ingen rimsmed. Ikke komponerer jeg heller. Men her i Lillehammer, vintersportens smeltedigel par excellence, er det altså OL-floka som kommer nærmest. Den vekkes til live på lørdag fordi man markerer at det er tjue år siden byen var vertskap for vinter-OL. Kanskje jeg kommer nærmere et svar da?

I mellomtiden leser jeg Heidegger. Mens jeg funderer over det å være menneske. Funderer over om det er nok lindring i plasteret. Eller om det skal høynes på terningen. Og vet at dette er slikt jeg ikke har fundert over på lenge. Dette må da si og gi meg noe?!?

Samtidig fikk jeg tatt noen bilder i går. Sånn at det finnes et par glimt av liv. Et fingertrykk av en eksistens på jorda.

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: