Månen over Mjøsa

I år er det 100 år siden Alf Prøysen ble født i Ringsaker. Og det er løselig 43 umerkelige år siden han gikk ut av tiden. I mellomtiden har det vært skitt og kanel om visesangeren, Barnetime-onkelen og dikteren. Skjermbilde: GD.

Jeg vokste opp med Alf Prøysen på radio og TV. Han var uovertruffent distriktets mest berømte mann – i tillegg til Bjørnson, Hamsun og Undset. Kulturbyen Lillehammer likte å smykke seg med at det var kort vei til Prøysens hjemtrakter. I tillegg samarbeidet Prøysen tett med Anne Cath. Vestly. Hun kunne i hvert fall tilskrives en forankring i byen.

Kanutten og Romeo Clive er fortsatt noe av det fineste jeg kan huske fra Barne-TV. Ikke minst Romeo Clives kommentar til Lille-Kanuttens arbeidslyst:

«Den gutten vil få det fælt når’n bli’ stor som er så glad i å arbe’!»

Romeo Clive (Alf Prøysen)

En dag i november

Den dag i dag husker jeg godt den vinterdagen i 1970, da de fortalte på nyhetene at han var død. Jeg satte meg utenfor Samvirkelaget i Vingnesgata, som forresten ble nedlagt året etterpå, og tenkte:

Barnetimen for de minste er død. Det er slutt. Det er over. Det er forbi.

I ettertid kan en jo si at jeg krøktes tidlig som fatalist. Jeg var 8 år. Og på ett punkt hadde jeg rett. Jeg hadde vokst fra Barnetimen for de minste. Det gikk ikke mange år før hele barndommen virkelig var forbi.

For:  Godt over tre år seinere ble Achmed Bouchiki skutt ned og drept av Mossad oppe i Nybu i Lillehammer, 21. juli 1973, dagen etter min fars fødselsdag. Om vinteren døde sågar min morfar, Juel Eigil Gudbrandsen (1915 – 1973), det året.

Sommeren etterpå var også min farfar, Aksel Larsen Storsanden, død. Imens var jeg på god vei inn i tenårene.

Men den dagen i november 1970 sitter som klistra til pannelappene. Jeg hadde min første, store opplevelse av sorg og savn – enda min egen tante, Bjørg Torgersen (1923 – 1966), døde fire år tidligere. Da var jeg for liten til å fatte eller forstå døden.

Nattevåk

Den som fikk meg til å fatte konseptet om at man en dag skulle dø, var min egen bror. Han ga meg solide mareritt i mange år. Etterpå. Hans umettelige trang til å plage meg med livets beiske detaljer, var og er det ypperste jeg har opplevd av sadisme. Han formelig elsket å skremme «livskiten» ut av meg, aller helst etter at lampa skulle vært slukket og vi skulle ha sovnet.

Det er ikke rart jeg sov lite som liten. I praksis var det selve det faktum at man ble begravet som hjemsøkte meg mest. Hvor mange ganger lå jeg ikke og fantasterte om at jeg kunne åpne gravene, for å vekke de som lå der og sov. Selv fikk jeg jo ikke sove. Så hvorfor ikke? Tenkte og mente jeg.

Døden er bokstavelig, for en enkel guttesjel som kun er blitt fortalt og forklart bokstavelige ting i hele livet. Ingen tvil om annet. Eller som en bekjent forklarte en gang til meg at jeg snakket som en arbeider. Det vil si at jeg ofte snakket i imperativ. For eksempel at jeg sa «kast søpla», når jeg i prinsippet spurte noen om å ta med søpla ut i søppeltønna.

For vi hadde sånne også, den gangen. De sto litt unna huset fordi det var rotter og mus i nabolaget. Kommunen la ut gift samt hengte opp en diger plakat på uthusveggen – med et digert dødningehode på. Som om det hjalp på en vital, nattlig fantasi… om døden!

Jeg sleit med disse fabuleringene til langt opp i tenåra. Da ble døden liksom innarbeidet som et faktum. Eller slik jeg ordla meg i minneordet om min egen far 15. november 2013 i Lillehammer kirke:

 «Døden er siste post i livets arbeidskontrakt.»

Ubønnhørlig sant. Og brutalt. Men livet er nettopp det. Kanskje er dette grunnen til at mange søker trøst i en høyere makt, en større sannhet, noe mer enn det uomtvistelige i det vi antar og mener er så langt, så mangfoldig og så eventyrlig, og som bare ender opp som et tomrom? Som om vi blir nullet ut. Slik vi en gang i tiden stemplet oss ut fra arbeid eller brukte hullkort for å behandle data.

Kanskje? Men jeg tviler. Det vil si at jeg er ikke i tvil om det uomtvistelige. Det er slutt. Det er over. Det er forbi. Nettopp slik jeg grusomt fikk en første sniktitt inn i min egen framtid da Prøysen døde.

I stedet er jeg blitt den som «graver» om natta. For i likhet med avdøde og sagnomsuste Kåre Valebrokk, den mangeårige sjefredaktøren i Dagens Næringsliv og TV2, så trives jeg med å rusle rundt på kirkegårder. De er tidsbilder fra en fortid som ligger nær meg, enten i tid eller rom – i form av gravmonumenter, navn og tall på kirkegårder. De er helt konkrete. De er der for at vi skal minnes de som var nær oss. Sånn at ikke alt er slutt, eller at det er over eller forbi.

En vandrer i natten

Det hender til og med at jeg går på kirkegården i Lillehammer om natta. Det skyldes at jeg er søvnløs i perioder. Nå er det ikke mareritt lenger. Jeg er plaget med kroniske smerter.

Si eller så: Det blir lite søvn. Og jeg følger legers råd om at det minst produktive er å ligge og vri seg senga fordi man ikke får sove.

Der går jeg og ser på navnene mens jeg tenker, memorerer og minnes. Det er slik jeg har funnet fred med meg selv. Og fred i meg selv. Det er slikt som gir konkret innhold til selve tanken om «evig» liv.

Derfor liker jeg å fortelle historier om folk jeg var eller er i slekt med, som jeg kjente eller som jeg har hørt om. Det er den muntlige overleveringen som lever videre, mer eller mindre i pakt med – eller helt ute av takt med – det jeg selv fortalte eller er blitt fortalt. Og tvi vøre om jeg har sagt noe støtende, ettersom det er ikke helt min stil.

Saktens blir jeg litt nedstemt når folk absolutt vil fokusere på det negative. Jeg synes det er litt kleint at det er altså bare dette man husker, og ikke noe mere. I den grad jeg forteller en historie med negativ valør, så er det fordi et enkelt menneske er hverken det ene eller det andre. Og jeg håper selvsagt at dette synker inn hos dem jeg snakker med.

Ålreit, det finnes de personene vi helt klart kan snakke nedsettende om. Slik som Adolf Hitler, Josef Stalin eller Mao Zedong, for eksempel. De ligger tynt an, det er klart. Det er liksom uendelig kleint å snakke om dem i noen annen sinnsstemning enn nedsettende. Fordi de begikk de mest uhyrligste gjerninger mot menneskeheten!

Eller slik vi ser det i filmen Der Untergang – om Hitlers siste dager i Førerbunkeren i Berlin i april 1945. Her spiller Bruno Ganz briljant, og vi ser ham klappe Goebbels barn på hodet, før deres mor tar livet av dem med blåsyre. Det er opprørende men opplysende at vi tross alt får slike små drypp av motstand. Vi er hverken mer eller mindre komplekse, meningsbærende og flertydige, alle mann.

Men det finnes tvilstilfeller, sånn som Vidkun Quisling. Han var slett ingen engel. Det er klart! Han var og er en marionett i et kynisk, politisk krigsspill. Og han ble skutt på Akershus festning i Oslo, dømt til døden av seierherrene og det norske folk, for sin deltakelse på tyskernes side under den tyske okkupasjonen 1940-45.

Det finnes knapt et ord som formidler mer enn enn noe annet enn den han ble, enda vi kanskje aldri vil eller kan endre ettermælet i en mer fasettert retning. Quisling er nemlig ikke en gang et slektsnavn mer. Ingen vil hete det i Norge eller verden. Det skyldes at hans etternavn er blitt et substantiv, en beskrivelse på en forræder «i alle verdens land» – for å låne øre til Prøysens sluttpoeng i Julekveldsvisa (Magasinet for alle, 1951). Ved siden av ski og fjord er det altså quisling som finnes på alle tungemål i hele verden.

Du milde Moses, hvilken skjebne!

Kan jeg tenke mens jeg subber rundt i min nattestille by. Ofte lytter jeg til Johann Sebastian Bachs Partitaer (BWV 825–830). Det er en CD som jeg kom over – for mer enn 20 år siden som jeg lytter til.

Nå for tiden lytter jeg tidsriktig nok til en iPod. Den rommer hele min musikksamling, i et lite teknologisk vidunder. Jeg bare vifter litt med pekefingrene, så finner jeg fram til de platene eller spillelistene jeg vil lytte til. Pek-og-klikk på en berøringsskjerm som ikke er stort større enn en fyrstikkeske. Og like tykk som meldingsboka til de andre på skolen, bare ikke min. Enda er det plass til fire ganger så mye på den lille dingsen i lomma. Jeg gråt da jeg fikk den. Det var en presang fra min tyske fetter i Hamburg, da jeg fylte 50 år i 2012.

Med iPod’en har jeg selskap til min nattlige vandring – til min orientering i tid og rom, helt bokstavelig – til å tenke over dette fenomenet: Det å være et menneske.

Så knøttlite. Så sårbart. Så følsomt. Og så uendelig sjeldent stille – for alle levende organismer av dem alle – på denne planeten. Enda vi altså kan bli sjokkert over hvordan Jorden kan herje med oss små eksistenser. Ja, sånn som at naturen tidvis kan brøle tilbake ved jordskjelv, storm og uvær. For de som vi kaller homo sapiens.

Fra Prøysen til Brodskij

Bach er noe av det likeste jeg kan lytte til. Med den argentinske pianisten Martha Argerich får jeg luftet skikkelig ut under lua. For det er atskillig jeg har behov for å få «ut av håret». Det er ingen søndagsskole å være overflødig i «verdens rikeste land».

Få kan tøye min tankekraft sterkere enn disse nakne, åpne musikkstykkene til Bach. De er skrevet for og til et publikum som ligger omtrent 250 år tilbake i tid. Altså et kvart årtusen år før jeg kom til verden.

Du store kineser, hvilken avstand i tid og rom. Og fortsatt er vi nesten «jamsides og like», for å låne en sportsmetafor innen skihopp.

Ennå har vi de samme spørsmålene. Ennå har vi de samme eksistensielle problemene – enda vi har klart å plassere et menneske på en annen planet i vårt solsystem. Ingen ting kan måle seg med det eventyret, tross de grenseoverskridende observasjonene og oppdagelsene vi har gjort i hele min levetid. Og i hele menneskehetens historie, egentlig.

Jeg ble minnet på dette, da en bekjent publiserte disse linjene av dikteren Josif Brodskij på Facebook. For den som rynker på brynene, så er han mer kjent som Joseph Brodsky i min generasjon. Og de som er eldre. Moderne transskribsjon kan noen ganger være en utfordring etter Berlinmurens fall for oss:

«Enhver
er naken
foran Gud,
ynkverdig,
naken
og fattig.
I all musikk
finner jeg Bach,
og i oss alle
finner jeg Gud.»
Nobelprisvinner i litteratur, 1987

Jeg fant en trøst og mening i disse linjene fordi jeg ble kjent med dem samtidig med at far, Aage Bjørn Larsen, døde 1. november i fjor. De sier noe fundamentalt og grunnleggende som var slik Brodskij tenkte mens han skrev disse strofene. Det underlige er at jeg mer og mer bikker i hans retning, kanskje – hvis og om vi holder tak i at jeg fortsatt er agnostiker. Jeg er altså en som ikke vet om det finnes noen gud. Jeg tviler.

Men jeg blir veldig oppøst av sluttpoenget til Brodskij. For i all musikk jeg lytter til, finner jeg Bach. Det har jeg gjort hele livet. Eller: Det vil si at jeg har hatt en bevissthet omkring Bach siden jeg var 15 år og begynte å ta pianotimer. Da fikk viet klaver hjemme.

Og i alle mennesker finner jeg en mening med livet. Dette er definisjonen på hva jeg mener er grunnen til at vi leter med lys og lupe etter guder, konfesjoner – noe å tro på, noe som er større enn oss selv. Den store skaperen, den som står bak alt det vidunderlige vi kan se en stjerneklar kveld eller natt i Lillehammer. Millioner av andre står og gjør det samme. Vi har et spørsmål: Hvor begynte det? Og hvor ender alt dette? Se, det er ikke løst av en spirrevipp som meg!

Uansett blir det vesentligste igjen: Noen har vandret omkring på denne planeten og satt sine spor. Noen blir litt mer berømte eller beryktet enn andre. Men de har levd. De har vært her. Vi husker dem!

Dette er helt grunnleggende i min eksistensialisme. Og jeg trives med den tanken.

Jeg frykter ikke for mitt eget, dårlige rykte. Snarere tvert imot! Jeg tenker at da blir jeg jaggu husket! Ikke så reint lite, det. Håper jeg…

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: