Månen over Mjøsa

I år er det 100 år siden Alf Prøy­sen ble født i Rings­aker. Og det er løse­lig 43 umer­ke­li­ge år siden han gikk ut av tiden. I mel­lom­ti­den har det vært skitt og kanel om vise­san­ge­ren, Barne­time-onke­len og dik­te­ren. Skjerm­bil­de: GD.

Jeg voks­te opp med Alf Prøy­sen på radio og TV. Han var uover­truf­fent dis­trik­tets mest berøm­te mann — i til­legg til Bjørn­son, Ham­sun og Und­set. Kul­tur­byen Lil­le­ham­mer lik­te å smyk­ke seg med at det var kort vei til Prøy­sens hjem­trak­ter. I til­legg sam­ar­bei­det Prøy­sen tett med Anne Cath. Vest­ly. Hun kun­ne i hvert fall til­skri­ves en for­ank­ring i byen.

Kan­ut­ten og Romeo Cli­ve er fort­satt noe av det fines­te jeg kan hus­ke fra Bar­ne-TV. Ikke minst Romeo Cli­ves kom­men­tar til Lil­le-Kan­ut­tens arbeids­lyst:

«Den gut­ten vil få det fælt når’n bli’ stor som er så glad i å arbe’!»

Romeo Cli­ve (Alf Prøy­sen)

En dag i november

Den dag i dag hus­ker jeg godt den vin­ter­da­gen i 1970, da de for­tal­te på nyhe­te­ne at han var død. Jeg sat­te meg uten­for Sam­virke­la­get i Ving­nes­gata, som for­res­ten ble ned­lagt året etter­på, og tenk­te:

Barne­ti­men for de mins­te er død. Det er slutt. Det er over. Det er for­bi.

I etter­tid kan en jo si at jeg krøk­tes tid­lig som fata­list. Jeg var 8 år. Og på ett punkt had­de jeg rett. Jeg had­de vokst fra Barne­ti­men for de mins­te. Det gikk ikke man­ge år før hele barn­dom­men vir­ke­lig var for­bi.

For:  Godt over tre år sei­ne­re ble Ach­med Bou­chi­ki skutt ned og drept av Mos­sad oppe i Nybu i Lil­le­ham­mer, 21. juli 1973, dagen etter min fars fød­sels­dag. Om vin­te­ren døde sågar min mor­far, Juel Eigil Gud­brand­sen (1915 — 1973), det året.

Som­mer­en etter­på var også min far­far, Aksel Lar­sen Stor­san­den, død. Imens var jeg på god vei inn i ten­åre­ne.

Men den dagen i novem­ber 1970 sit­ter som klist­ra til panne­lap­pe­ne. Jeg had­de min førs­te, sto­re opp­le­vel­se av sorg og savn — enda min egen tan­te, Bjørg Tor­ger­sen (1923 — 1966), døde fire år tid­li­ge­re. Da var jeg for liten til å fat­te eller for­stå døden.

Nattevåk

Den som fikk meg til å fat­te kon­sep­tet om at man en dag skul­le dø, var min egen bror. Han ga meg soli­de mare­ritt i man­ge år. Etter­på. Hans umet­te­li­ge trang til å pla­ge meg med livets beis­ke detal­jer, var og er det yppers­te jeg har opp­levd av sadis­me. Han for­me­lig els­ket å skrem­me «livs­kiten» ut av meg, aller helst etter at lam­pa skul­le vært sluk­ket og vi skul­le ha sov­net.

Det er ikke rart jeg sov lite som liten. I prak­sis var det selve det fak­tum at man ble begra­vet som hjem­søk­te meg mest. Hvor man­ge gan­ger lå jeg ikke og fan­tas­ter­te om at jeg kun­ne åpne gra­ve­ne, for å vek­ke de som lå der og sov. Selv fikk jeg jo ikke sove. Så hvor­for ikke? Tenk­te og men­te jeg.

Døden er bok­sta­ve­lig, for en enkel gutte­sjel som kun er blitt for­talt og for­klart bok­sta­ve­li­ge ting i hele livet. Ingen tvil om annet. Eller som en bekjent for­klar­te en gang til meg at jeg snak­ket som en arbei­der. Det vil si at jeg ofte snak­ket i impe­ra­tiv. For eksem­pel at jeg sa «kast søp­la», når jeg i prin­sip­pet spur­te noen om å ta med søp­la ut i søp­pel­tøn­na.

For vi had­de sån­ne også, den gan­gen. De sto litt unna huset for­di det var rot­ter og mus i nabo­la­get. Kom­mu­nen la ut gift samt heng­te opp en diger pla­kat på uthus­veg­gen — med et digert død­ninge­hode på. Som om det hjalp på en vital, natt­lig fan­ta­si… om døden!

Jeg sleit med dis­se fabu­le­rin­ge­ne til langt opp i ten­åra. Da ble døden lik­som inn­ar­bei­det som et fak­tum. Eller slik jeg ord­la meg i minne­or­det om min egen far 15. novem­ber 2013 i Lil­le­ham­mer kir­ke:

 «Døden er sis­te post i livets arbeids­kon­trakt.»

Ubønn­hør­lig sant. Og bru­talt. Men livet er nett­opp det. Kan­skje er det­te grun­nen til at man­ge søker trøst i en høy­ere makt, en stør­re sann­het, noe mer enn det uom­tvis­te­li­ge i det vi antar og mener er så langt, så mang­fol­dig og så even­tyr­lig, og som bare ender opp som et tom­rom? Som om vi blir nul­let ut. Slik vi en gang i tiden stemp­let oss ut fra arbeid eller bruk­te hull­kort for å behand­le data.

Kan­skje? Men jeg tvi­ler. Det vil si at jeg er ikke i tvil om det uom­tvis­te­li­ge. Det er slutt. Det er over. Det er for­bi. Nett­opp slik jeg gru­somt fikk en førs­te snik­titt inn i min egen fram­tid da Prøy­sen døde.

I ste­det er jeg blitt den som «gra­ver» om nat­ta. For i lik­het med avdøde og sagn­om­sus­te Kåre Vale­brokk, den mange­åri­ge sjef­re­dak­tø­ren i Dagens Nærings­liv og TV2, så tri­ves jeg med å rus­le rundt på kirke­går­der. De er tids­bil­der fra en for­tid som lig­ger nær meg, enten i tid eller rom — i form av grav­mo­nu­men­ter, navn og tall på kirke­går­der. De er helt kon­kre­te. De er der for at vi skal min­nes de som var nær oss. Sånn at ikke alt er slutt, eller at det er over eller for­bi.

En vandrer i natten

Det hen­der til og med at jeg går på kirke­går­den i Lil­le­ham­mer om nat­ta. Det skyl­des at jeg er søvn­løs i peri­oder. Nå er det ikke mare­ritt len­ger. Jeg er pla­get med kro­nis­ke smer­ter.

Si eller så: Det blir lite søvn. Og jeg føl­ger legers råd om at det minst pro­duk­ti­ve er å lig­ge og vri seg sen­ga for­di man ikke får sove.

Der går jeg og ser på nav­ne­ne mens jeg ten­ker, memo­re­rer og min­nes. Det er slik jeg har fun­net fred med meg selv. Og fred i meg selv. Det er slikt som gir kon­kret inn­hold til selve tan­ken om «evig» liv.

Der­for liker jeg å for­tel­le his­to­ri­er om folk jeg var eller er i slekt med, som jeg kjen­te eller som jeg har hørt om. Det er den munt­li­ge over­le­ve­rin­gen som lever vide­re, mer eller mind­re i pakt med — eller helt ute av takt med — det jeg selv for­tal­te eller er blitt for­talt. Og tvi vøre om jeg har sagt noe stø­ten­de, etter­som det er ikke helt min stil.

Sak­tens blir jeg litt ned­stemt når folk abso­lutt vil foku­se­re på det neg­a­ti­ve. Jeg synes det er litt kleint at det er alt­så bare det­te man hus­ker, og ikke noe mere. I den grad jeg for­tel­ler en his­to­rie med neg­a­tiv valør, så er det for­di et enkelt men­nes­ke er hver­ken det ene eller det and­re. Og jeg håper selv­sagt at det­te syn­ker inn hos dem jeg snak­ker med.

Ålreit, det fin­nes de per­sone­ne vi helt klart kan snak­ke ned­set­ten­de om. Slik som Adolf Hit­ler, Josef Sta­lin eller Mao Zedong, for eksem­pel. De lig­ger tynt an, det er klart. Det er lik­som uen­de­lig kleint å snak­ke om dem i noen annen sinns­stem­ning enn ned­set­ten­de. For­di de begikk de mest uhyr­ligs­te gjer­nin­ger mot men­nes­ke­he­ten!

Eller slik vi ser det i fil­men Der Unter­gang — om Hit­lers sis­te dager i Fører­bun­ke­ren i Ber­lin i april 1945. Her spil­ler Bruno Ganz bril­jant, og vi ser ham klap­pe Goeb­bels barn på hodet, før deres mor tar livet av dem med blå­syre. Det er opp­rø­ren­de men opp­ly­sen­de at vi tross alt får sli­ke små drypp av mot­stand. Vi er hver­ken mer eller mind­re kom­plek­se, menings­bæ­ren­de og fler­ty­di­ge, alle mann.

Men det fin­nes tvils­til­fel­ler, sånn som Vid­kun Quis­ling. Han var slett ingen engel. Det er klart! Han var og er en mario­nett i et kynisk, poli­tisk krigs­spill. Og han ble skutt på Akers­hus fest­ning i Oslo, dømt til døden av sei­er­her­re­ne og det nors­ke folk, for sin del­ta­kel­se på tys­ker­nes side under den tys­ke okku­pa­sjo­nen 1940–45.

Det fin­nes kna­pt et ord som for­mid­ler mer enn enn noe annet enn den han ble, enda vi kan­skje ald­ri vil eller kan end­re etter­mæ­let i en mer faset­tert ret­ning. Quis­ling er nem­lig ikke en gang et slekts­navn mer. Ingen vil hete det i Nor­ge eller ver­den. Det skyl­des at hans etter­navn er blitt et sub­stan­tiv, en beskri­vel­se på en for­ræ­der «i alle ver­dens land» — for å låne øre til Prøy­sens slutt­po­eng i Jule­kvelds­visa (Maga­si­net for alle, 1951). Ved siden av ski og fjord er det alt­så quis­ling som fin­nes på alle tunge­mål i hele ver­den.

Du mil­de Moses, hvil­ken skjeb­ne!

Kan jeg ten­ke mens jeg sub­ber rundt i min natte­stil­le by. Ofte lyt­ter jeg til Johann Sebas­ti­an Bachs Parti­ta­er (BWV 825–830). Det er en CD som jeg kom over — for mer enn 20 år siden som jeg lyt­ter til.

Nå for tiden lyt­ter jeg tids­rik­tig nok til en iPod. Den rom­mer hele min musikk­sam­ling, i et lite tek­no­lo­gisk vid­un­der. Jeg bare vif­ter litt med peke­fing­re­ne, så fin­ner jeg fram til de pla­te­ne eller spille­lis­te­ne jeg vil lyt­te til. Pek-og-klikk på en berø­rings­skjerm som ikke er stort stør­re enn en fyr­stikk­eske. Og like tykk som mel­dings­boka til de and­re på sko­len, bare ikke min. Enda er det plass til fire gan­ger så mye på den lil­le dings­en i lom­ma. Jeg gråt da jeg fikk den. Det var en pre­sang fra min tys­ke fet­ter i Ham­burg, da jeg fyl­te 50 år i 2012.

Med iPod’en har jeg sel­skap til min natt­li­ge vand­ring — til min ori­en­te­ring i tid og rom, helt bok­sta­ve­lig — til å ten­ke over det­te feno­me­net: Det å være et men­nes­ke.

Så knøtt­lite. Så sår­bart. Så føl­somt. Og så uen­de­lig sjel­dent stil­le — for alle leven­de orga­nis­mer av dem alle — på den­ne pla­ne­ten. Enda vi alt­så kan bli sjok­kert over hvor­dan Jor­den kan her­je med oss små eksis­ten­ser. Ja, sånn som at natu­ren tid­vis kan brø­le til­ba­ke ved jord­skjelv, storm og uvær. For de som vi kal­ler homo sapi­ens.

Fra Prøysen til Brodskij

Bach er noe av det likes­te jeg kan lyt­te til. Med den argen­tins­ke pia­nis­ten Martha Arge­rich får jeg luf­tet skik­ke­lig ut under lua. For det er atskil­lig jeg har behov for å få «ut av håret». Det er ingen søn­dags­sko­le å være over­flø­dig i «ver­dens rikes­te land».

Få kan tøye min tanke­kraft ster­ke­re enn dis­se nak­ne, åpne musikk­styk­ke­ne til Bach. De er skre­vet for og til et pub­li­kum som lig­ger omtrent 250 år til­ba­ke i tid. Alt­så et kvart årtu­sen år før jeg kom til ver­den.

Du sto­re kine­ser, hvil­ken avstand i tid og rom. Og fort­satt er vi nes­ten «jam­si­des og like», for å låne en sports­meta­for innen ski­hopp.

Ennå har vi de sam­me spørs­må­le­ne. Ennå har vi de sam­me eksis­ten­si­el­le pro­ble­me­ne — enda vi har klart å plas­se­re et men­nes­ke på en annen pla­net i vårt sol­sys­tem. Ingen ting kan måle seg med det even­ty­ret, tross de grense­over­skri­den­de obser­va­sjo­ne­ne og opp­da­gel­se­ne vi har gjort i hele min leve­tid. Og i hele men­nes­ke­he­tens his­to­rie, egent­lig.

Jeg ble min­net på det­te, da en bekjent pub­li­ser­te dis­se lin­je­ne av dik­te­ren Josif Brod­skij på Face­bo­ok. For den som ryn­ker på bry­ne­ne, så er han mer kjent som Joseph Brod­sky i min gene­ra­sjon. Og de som er eld­re. Moder­ne trans­skrib­sjon kan noen gan­ger være en utford­ring etter Ber­lin­mu­rens fall for oss:

«Enhver
er naken
foran Gud,
ynk­ver­dig,
naken
og fat­tig.
I all musikk
fin­ner jeg Bach,
og i oss alle
fin­ner jeg Gud.»
Nobel­pris­vin­ner i lit­te­ra­tur, 1987

Jeg fant en trøst og mening i dis­se lin­je­ne for­di jeg ble kjent med dem sam­ti­dig med at far, Aage Bjørn Lar­sen, døde 1. novem­ber i fjor. De sier noe fun­da­men­talt og grunn­leg­gen­de som var slik Brod­skij tenk­te mens han skrev dis­se stro­fe­ne. Det under­li­ge er at jeg mer og mer bik­ker i hans ret­ning, kan­skje — hvis og om vi hol­der tak i at jeg fort­satt er agnos­ti­ker. Jeg er alt­så en som ikke vet om det fin­nes noen gud. Jeg tvi­ler.

Men jeg blir vel­dig opp­øst av slutt­po­en­get til Brod­skij. For i all musikk jeg lyt­ter til, fin­ner jeg Bach. Det har jeg gjort hele livet. Eller: Det vil si at jeg har hatt en bevisst­het omkring Bach siden jeg var 15 år og begyn­te å ta piano­ti­mer. Da fikk viet kla­ver hjem­me.

Og i alle men­nes­ker fin­ner jeg en mening med livet. Det­te er defi­ni­sjo­nen på hva jeg mener er grun­nen til at vi leter med lys og lupe etter guder, kon­fe­sjo­ner — noe å tro på, noe som er stør­re enn oss selv. Den sto­re ska­pe­ren, den som står bak alt det vid­un­der­li­ge vi kan se en stjerne­klar kveld eller natt i Lil­le­ham­mer. Mil­lio­ner av and­re står og gjør det sam­me. Vi har et spørs­mål: Hvor begyn­te det? Og hvor ender alt det­te? Se, det er ikke løst av en spir­re­vipp som meg!

Uan­sett blir det vesent­ligs­te igjen: Noen har vand­ret omkring på den­ne pla­ne­ten og satt sine spor. Noen blir litt mer berøm­te eller beryk­tet enn and­re. Men de har levd. De har vært her. Vi hus­ker dem!

Det­te er helt grunn­leg­gen­de i min eksis­ten­sia­lis­me. Og jeg tri­ves med den tan­ken.

Jeg fryk­ter ikke for mitt eget, dår­li­ge ryk­te. Sna­re­re tvert imot! Jeg ten­ker at da blir jeg jag­gu hus­ket! Ikke så reint lite, det. Håper jeg…

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: