Nyttårskonserten 2014

I år had­de jeg ikke bil­lett til Nytt­års­kon­ser­ten. Det vil si at jeg ble opp­ringt tre kvar­ter før kon­ser­ten og spurt om jeg vil­le kom­me for­di jeg kjen­ner noen i Oslo fil­har­mo­nis­ke orkes­ter. Jeg tak­ket umid­del­bart «ja!» — all den tid jeg bor nederst i bak­ken til Mai­haug­sa­len. Det skul­le jeg over­ho­det ikke ang­re på! Video: YouT­ube.

Lite viss­te jeg om pro­gram­met. Ver­re var det at jeg kom seint og fikk øye på min sang­læ­rer fra gym­na­set, Leif Sol­berg. Han fyl­ler 100 år i år, slik at jeg sim­pelt­hen måt­te hil­se på ham — vel viten­de om at han slett ikke hus­ker meg. Det er tross alt 33 år siden jeg had­de ham som sang­læ­rer!

Sol­berg er en av Lil­le­ham­mers minst omtal­te nota­bi­li­te­ter, til tross for at orge­lets ver­den er vel viten­de om hans artis­te­ri. Lite viss­te vi ele­ve­ne på Lil­le­ham­mer gym­nas, den gan­gen. Det vil si at «noe» viss­te da jeg. Og i den sis­te sang­ti­men ble vi med ham ned i Lil­le­ham­mer kir­ke, der han var orga­nist i en årrek­ke, og fikk demon­strert hvil­ket poten­si­al det bod­de i den still­fer­di­ge man­nen.

På grunn av den­ne epi­so­den fikk jeg ikke nappet med meg et pro­gram. Ikke had­de jeg bril­ler, hel­ler. Der­for var det bekvemt å ha en svært infor­mert kil­de til venst­re for meg. Hun loset meg gjen­nom pro­gram­met før pau­se. Under­veis fant jeg ut at hun er fysio­te­ra­peut og dat­te­ren til en bekjent uti jour­na­lis­tik­ken! Så lite er Lil­le­ham­mer…

Kattemyk lek med tangentene

Årets attrak­sjon var kon­sert­pia­nis­ten, Dani­il Tri­fonov (22)  — ved siden av at orkes­te­ret har fått ny sjefs­di­ri­gent, Vasi­ly Petren­ko (37). Beg­ge er sen­sa­sjo­ner i den sym­fo­nis­ke ver­den. Nå skul­le vi få musi­kalsk «grise­bank» på Lil­le­ham­mer, skul­le det vise seg. Maken til vita­li­tet og spenst har vi sjel­dent fått pre­sen­tert i Mai­haug­sa­len!

Det vil si at Tri­fonovs piano­spill er kan­skje noe av det mest ele­gan­te og katte­myke jeg har sett. Rak­ma­ni­novs Paga­ni­ni-varia­sjo­ner reg­nes for å være en av de mest hals­brek­ken­de solo­kon­ser­ter for pia­no. Det er vel kun Tsjai­kovs­kijs som er ekvi­va­lent i sin tek­nis­ke bril­jans.

I grun­nen har jeg ald­ri sett en kon­sert­pia­nist av et slikt for­mat i en kon­sert­sal noen gang, i mitt arme, syn­di­ge liv. Det vil jo si at jeg både har hørt og spilt sam­men med Eva Knar­dahl! Men det er lik­som hjem­me i «lil­le» Nor­ge. Sam­men med hen­ne har jeg fram­ført Gerh­swins Rhap­sody in Blue, utro­lig nok…

Der­for var det litt av et sjokk at jeg høyst uvi­ten­de fikk være til­ste­de og se «gutt­un­gen» i aksjon. Eller som jeg spur­te den vel­in­for­mer­te jen­ta på venst­re side: Er du like sen­si­bel i fin­ger­tup­pe­ne som han, står jeg gjer­ne på vente­lis­te livet ut!

Du sto­re alpak­ka, for en pia­nist — hans unge alder, tatt i betrakt­ning. Hvil­ken preg­nant tolk­ning med Oslo-fil­har­mo­ni­en. Eller som min side­venn­in­ne utbrøt etter Tri­fonov og før pau­se: I grun­nen kun­ne jeg godt gå hjem, jeg nå.

For den uinn­vid­de er det mer enn nok å kik­ke på video­en over. Der spil­ler Tri­fonov under Zubin Mehta, en av direk­sjo­nens stor­he­ter, også han. Petren­ko loset Oslo-fil­har­mo­ni­en like lekent i Lil­le­ham­mer som Mehta med det Isra­els fil­har­mo­nis­ke orkes­ter.

En ny sheriff i orkesteret

Vasi­ly Petren­ko er den «nye» diri­gen­ten til Oslo-fil­har­mo­ni­en. Han ble ansatt i fjor, tror jeg. Og han had­de jeg fak­tisk hørt gjet­ord om før kon­ser­ten, Tri­fonov ikke.

Det vil si at jeg så Petren­ko i for­bin­del­se med en doku­men­tar om Oslo-fil­har­moi­en. Det teg­net et por­trett, der jeg viss­te at vi snak­ket om «den nye vin» i ver­dens sym­fo­nis­ke orkes­ter­his­to­rie. Da noter­te jeg meg at han er en vilje­sterk mann, for å si det slik.

Nett­opp vil­je var et ord jeg tyg­get på mens jeg lyt­tet til årets nytt­års­kon­sert. For alle­re­de i åpnings­num­me­ret Norsk rap­sodi nr. 1 av Johan Hal­vor­sen skjøn­te de fles­te at vi sto over­for en annen tolk­ning enn vi er vant med i Nor­ge. Vil­je til for­and­ring kan en trygt si at det­te ble for «hjem­me­van­te» ører. Det fant jeg ytterst for­fris­ken­de.

Like­le­des så jeg det sam­me i piano­kon­ser­ten og etter pau­se. Da sto deler fra Leo­nard Bern­steins West Side Story på pro­gram­met. Det­te har jeg spilt man­ge gan­ger, dog ald­ri i et sym­fo­nisk orkes­ter. Og musik­ken er ver­dens­kjent gjen­nom fil­men ved sam­me navn.

Det­te er en svis­ke for et bre­de­re pub­li­kum enn de som tra­di­sjo­nelt søker seg til Oslo kon­sert­hus eller sym­fo­nisk orkes­ter­mu­sikk. Petren­ko til­før­te Bern­steins musi­kals­ke syk­lus, løse­lig basert på Shake­spea­res Romeo og Julie,  en stram­het og stør­re trans­pa­rens enn den jeg er vant til. For­fris­ken­de vilje­sterkt, også det!

Sis­te post var Respig­his Pin­je­ne i Roma. Et impre­sjo­nis­tisk verk som yrker på sam­me stren­ger som Gus­tav Mahler, tenk­te jeg — innen de for­sy­ne meg stil­te med blå­se­re på gal­le­ri­et. Da var mitt sinn­bil­de var kom­plett i for­hold til Mah­lers sju­en­de sym­fo­ni.

Her så jeg hvil­ken stål­vil­je det gløs­te ut av Petren­ko, når han slo inn blå­ser­ne bakerst i salen. Der satt jeg og nes­ten duk­ket bak side­kvin­nen. Så skremt ble jeg av det blik­ket — noe jeg lat­ter­mildt for­tal­te mitt bekjent­skap i Oslo-fil­har­mo­ni­en.

Sam­ti­dig skal det berøm­mes hvil­ken dyna­mikk Petren­ko hen­tet ut av orkes­te­ret. Pia­no pia­nis­si­mo blir ald­ri det sam­me etter den­ne kon­ser­ten!

Eller som jeg sa til min side­kvin­ne etter­på: Det er åpen­bart en ny sheriff i by’n!

Da fikk det stå sin prø­ve at jeg ram­let stygt på glatt­isen uten­for Mai­haug­sa­len etter­på…

Ellers bemer­ket Espen «Bera­nek» Holm seg som kon­fe­ran­sier. Vit­tig, til tider — slik vi er vant til i radio og på TV. Han bandt pro­gram­met for­bil­led­lig sam­men. Dog kun­ne han kos­tet på seg en fra­se om Sigrid Und­sets trær, når han like­vel skul­le gi oss noen meta­fo­rer om Respig­his verk. Hun had­de et solid fot­fes­te i Roma grun­net sin arkeo­log-far, som hun fulg­te under utgra­vin­ger der. Det­te dan­ner utgangs­punkt for hen­nes debut­ro­man Jen­ny. Hen­nes hjem her i by’n heter til over­mål Bjerke­bæk. Er man på Lil­le­ham­mer, så skal man spei­le det loka­le kunst­ner­skap, mener nå jeg!

I år noter­te jeg meg en ytterst solid kla­ri­net­tist — ved av siden fjor­årets sto­re lyt­ter­opp­le­vel­se solo-obo­is­ten, David Friede­mann Strun­ck! For den som er i Oslo, kan man høre urfram­fø­rin­gen av Hvos­lefs Obo­kon­sert med nett­opp sist­nevn­te kom­men­de tors­dag i Oslo kon­sert­hus.

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: