Nyttårskonserten 2014

I år hadde jeg ikke billett til Nyttårskonserten. Det vil si at jeg ble oppringt tre kvarter før konserten og spurt om jeg ville komme fordi jeg kjenner noen i Oslo filharmoniske orkester. Jeg takket umiddelbart «ja!» – all den tid jeg bor nederst i bakken til Maihaugsalen. Det skulle jeg overhodet ikke angre på! Video: YouTube.

Lite visste jeg om programmet. Verre var det at jeg kom seint og fikk øye på min sanglærer fra gymnaset, Leif Solberg. Han fyller 100 år i år, slik at jeg simpelthen måtte hilse på ham – vel vitende om at han slett ikke husker meg. Det er tross alt 33 år siden jeg hadde ham som sanglærer!

Solberg er en av Lillehammers minst omtalte notabiliteter, til tross for at orgelets verden er vel vitende om hans artisteri. Lite visste vi elevene på Lillehammer gymnas, den gangen. Det vil si at «noe» visste da jeg. Og i den siste sangtimen ble vi med ham ned i Lillehammer kirke, der han var organist i en årrekke, og fikk demonstrert hvilket potensial det bodde i den stillferdige mannen.

På grunn av denne episoden fikk jeg ikke nappet med meg et program. Ikke hadde jeg briller, heller. Derfor var det bekvemt å ha en svært informert kilde til venstre for meg. Hun loset meg gjennom programmet før pause. Underveis fant jeg ut at hun er fysioterapeut og datteren til en bekjent uti journalistikken! Så lite er Lillehammer…

Kattemyk lek med tangentene

Årets attraksjon var konsertpianisten, Daniil Trifonov (22)  – ved siden av at orkesteret har fått ny sjefsdirigent, Vasily Petrenko (37). Begge er sensasjoner i den symfoniske verden. Nå skulle vi få musikalsk «grisebank» på Lillehammer, skulle det vise seg. Maken til vitalitet og spenst har vi sjeldent fått presentert i Maihaugsalen!

Det vil si at Trifonovs pianospill er kanskje noe av det mest elegante og kattemyke jeg har sett. Rakmaninovs Paganini-variasjoner regnes for å være en av de mest halsbrekkende solokonserter for piano. Det er vel kun Tsjaikovskijs som er ekvivalent i sin tekniske briljans.

I grunnen har jeg aldri sett en konsertpianist av et slikt format i en konsertsal noen gang, i mitt arme, syndige liv. Det vil jo si at jeg både har hørt og spilt sammen med Eva Knardahl! Men det er liksom hjemme i «lille» Norge. Sammen med henne har jeg framført Gerhswins Rhapsody in Blue, utrolig nok…

Derfor var det litt av et sjokk at jeg høyst uvitende fikk være tilstede og se «guttungen» i aksjon. Eller som jeg spurte den velinformerte jenta på venstre side: Er du like sensibel i fingertuppene som han, står jeg gjerne på venteliste livet ut!

Du store alpakka, for en pianist – hans unge alder, tatt i betraktning. Hvilken pregnant tolkning med Oslo-filharmonien. Eller som min sidevenninne utbrøt etter Trifonov og før pause: I grunnen kunne jeg godt gå hjem, jeg nå.

For den uinnvidde er det mer enn nok å kikke på videoen over. Der spiller Trifonov under Zubin Mehta, en av direksjonens storheter, også han. Petrenko loset Oslo-filharmonien like lekent i Lillehammer som Mehta med det Israels filharmoniske orkester.

En ny sheriff i orkesteret

Vasily Petrenko er den «nye» dirigenten til Oslo-filharmonien. Han ble ansatt i fjor, tror jeg. Og han hadde jeg faktisk hørt gjetord om før konserten, Trifonov ikke.

Det vil si at jeg så Petrenko i forbindelse med en dokumentar om Oslo-filharmoien. Det tegnet et portrett, der jeg visste at vi snakket om «den nye vin» i verdens symfoniske orkesterhistorie. Da noterte jeg meg at han er en viljesterk mann, for å si det slik.

Nettopp vilje var et ord jeg tygget på mens jeg lyttet til årets nyttårskonsert. For allerede i åpningsnummeret Norsk rapsodi nr. 1 av Johan Halvorsen skjønte de fleste at vi sto overfor en annen tolkning enn vi er vant med i Norge. Vilje til forandring kan en trygt si at dette ble for «hjemmevante» ører. Det fant jeg ytterst forfriskende.

Likeledes så jeg det samme i pianokonserten og etter pause. Da sto deler fra Leonard Bernsteins West Side Story på programmet. Dette har jeg spilt mange ganger, dog aldri i et symfonisk orkester. Og musikken er verdenskjent gjennom filmen ved samme navn.

Dette er en sviske for et bredere publikum enn de som tradisjonelt søker seg til Oslo konserthus eller symfonisk orkestermusikk. Petrenko tilførte Bernsteins musikalske syklus, løselig basert på Shakespeares Romeo og Julie,  en stramhet og større transparens enn den jeg er vant til. Forfriskende viljesterkt, også det!

Siste post var Respighis Pinjene i Roma. Et impresjonistisk verk som yrker på samme strenger som Gustav Mahler, tenkte jeg – innen de forsyne meg stilte med blåsere på galleriet. Da var mitt sinnbilde var komplett i forhold til Mahlers sjuende symfoni.

Her så jeg hvilken stålvilje det gløste ut av Petrenko, når han slo inn blåserne bakerst i salen. Der satt jeg og nesten dukket bak sidekvinnen. Så skremt ble jeg av det blikket – noe jeg lattermildt fortalte mitt bekjentskap i Oslo-filharmonien.

Samtidig skal det berømmes hvilken dynamikk Petrenko hentet ut av orkesteret. Piano pianissimo blir aldri det samme etter denne konserten!

Eller som jeg sa til min sidekvinne etterpå: Det er åpenbart en ny sheriff i by’n!

Da fikk det stå sin prøve at jeg ramlet stygt på glattisen utenfor Maihaugsalen etterpå…

Ellers bemerket Espen «Beranek» Holm seg som konferansier. Vittig, til tider – slik vi er vant til i radio og på TV. Han bandt programmet forbilledlig sammen. Dog kunne han kostet på seg en frase om Sigrid Undsets trær, når han likevel skulle gi oss noen metaforer om Respighis verk. Hun hadde et solid fotfeste i Roma grunnet sin arkeolog-far, som hun fulgte under utgravinger der. Dette danner utgangspunkt for hennes debutroman Jenny. Hennes hjem her i by’n heter til overmål Bjerkebæk. Er man på Lillehammer, så skal man speile det lokale kunstnerskap, mener nå jeg!

I år noterte jeg meg en ytterst solid klarinettist – ved av siden fjorårets store lytteropplevelse solo-oboisten, David Friedemann Strunck! For den som er i Oslo, kan man høre urframføringen av Hvoslefs Obokonsert med nettopp sistnevnte kommende torsdag i Oslo konserthus.

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: