Om Facebook og Nietzsche

Jeg har mange ganger de 2-3 siste årene tenkt at jeg skulle slette min Facebook-konto. Sosiale medier stjeler for mye tid, enda de er mine beste vinduer mot verden. Og jeg får pepper fra det holdet jeg minst forventer det fra – blant «venner». I mitt indre har jeg vært storsinnet, mener jeg i hvert fall selv. Jeg har latt urimeligheten passere. For det er flere enn meg som burde gå i seg selv. Skjermbilde fra Wikiquote

Først og fremst trodde jeg at sosiale medier var ment som noe annet enn det de ofte utvikler seg til i kommentarfeltene. Det er noe med folk som ikke får nok oppmerksomhet – i egne øyne. De river nær sagt det hvite ut av øynene på andre brukere, de som «(s)larver» litt mye, kanskje? Det knurres om at det er for «nusselig» med bilder av matretter, bursdagshilsener, med mere. Selv blafrer de med de mest intime detaljer om mangt, også ting de ikke har det minste med. Dem om det.

Mitt vindu mot verden

Mulig dette ikke er særnorsk, en gang. Men det føles slik. For meg.

Vel! Velkommen til det store, digitale anarki.

Put up! Or shut up!

Eller det tenkte og mente jeg lenge, inntil jeg ble heklet for mine statusoppdateringer på Facebook. Eller Sladreboka som jeg sier. For dette er hva vi gjør: Vi utleverer oss selv. På hvert vårt vis.

Til tider kan det gå hardt for seg, verbalt. Men jeg gir meg ikke på at dette er mitt vindu mot verden. Hvis man ikke liker det man ser i utstillingsvinduet: Gå forbi!

Det var min klare beskjed, også. Til slutt måtte jeg bli grinete. For jeg hadde en som jeg ble nødt til å slette, rett og lett. Og jeg mener og skriver det jeg nå skrev: Jeg ble nødt til det fordi jeg orket ikke mer! Det var en annen som ikke hadde ett gram av hygge over seg lenger. Det tæret på min tålmodighet.

Denslags replikkveksling, da jeg med hastige steg gikk gjennom Storgata i Lillehammer i predigital tid, var slikt helt uhørt. Jeg bedriver helst ikke slikt nå heller – med mindre det er på «spøk & spetakkel». Den jeg slettet, trodde nok tidvis at han var morsom, han . Men satire og ironi er ikke noe vi mestrer spesielt godt. Da bør man vurdere andre former for prosa eller formidling av vennskaplig meningsutveksling. I stedet var det støtt og stadig en bulldoser som brautet seg inn uten selv å ha spesielt mye å melde, annet enn sine hang-ups. Slik vi alle har det. Problemet var/er kanskje at det ble lite fart og ganske sært omkring det pusleriet han bedrev? Jeg vet ikke.

Noen ganger opplevde jeg dette billedlig som at jeg hadde «pissa i morgenkaffen» hans. Eller omvendt. Jeg undret meg stadig oftere over det ufine i fenomenet. For det ble ikke på noe tidspunkt reflektert at det i seg selv er meget ufint å gjøre slikt i det hele tatt. Jeg hadde en del runder på tenkeloftet med meg selv, der jeg stundom møtte Hasse & Tage. De herrene kunne være bitende flinke til å fange opp sånne verbale kuler som jeg opplevde før jeg slettet vedkommende. Fy pokker som jeg savner dem!

Innsikt og utsikt

For det er noen som notorisk misforstår hele konseptet med sosiale medier. Hvis man forventer at Facebook, Twitter eller andre skal fallby fora til utelukkende å spy ut sur galle om alt og alle, hele tiden – ja, da har man misforstått kapitalt. Den slags oppførsel kalte vi allerede før internetts tid for usosial. Hverken mer eller mindre. Og det ligger vel ikke innenfor en term som sosiale medier, gjør det vel? Jeg mener i hvert fall ikke det.

Noen tror ennå at dette er like tøft som da man gikk på ungdomsskolen for cirka førti år siden. Det er dessverre uhyre lenge siden. Min generasjon er blitt besteforeldre på den tiden, til og med. Noen «løper» imidlertid rundt i shorts, noen ganger nesten i blanke messingen – midt på blanke vinteren. Hele tiden! Dem om det.

Jeg synes dette er rart fordi jeg har bevart «barnet i meg», slik Nietzsche skrev:

«I en virkelig mann skjuler seg et barn som vil leke»

Friedrich Nietzsche (1844 – 1900)

Eller for å bruke et eksempel fra min tid i utelivet på Lillehammer i det forrige årtusen: Hvis man ikke kunne oppføre seg etter et visst antall halvlitere, så ble man nektet flere øl av servitørene og – i verste fall – bortvist av vaktene. Det skjedde ofte. Aldri med meg, enda jeg ville nok evaluert dette annerledes – om jeg hadde fått bestemme. Meg om det!

Men som en bartender sa til meg:

«Jeg vet når du begynner å få nok. Du blir stillere og stillere – helt til du sklir av barkrakken og går hjem av deg selv. Fortsett med det!»

Jeg er likevel ikke noe unntak på Facebook når det gjelder kritiske kommentarer. Men jeg håper og tror at jeg sprer litt mer enn bare mugg til andre personers mangler og tilkortkommenhet. Hentydninger om kognitive evner og slikt, er direkte uhørt. Men selv dette har jeg sett smurt utover som griseprat til andre. Det handler om karakteristikker og beskrivelser som ikke hører hjemme i noen dagligtale, har jeg registrert. Det vil si at jeg har hverken for vane å snakke til andre eller bli tiltalt på en slik måte.Jeg aksepterer det ikke!

Ikke minst er det noen som utelukkende likner en verbal muggost når andre skriver noe i sine statusfelt. Sånn som her om dagen, da en bekjent gledestrålende skrev hvor mange dager han hadde vært uten en røyk. For en nikotinslave som meg, som har forsøkt absolutt alt, er dette en bragd. Den gleden kan jeg faktisk begripe. Jeg gleder meg stort på hans vegne! Dette anser jeg på høyde med å gå over Nordpolen for veltrente birkebeinere – enda det er lite bjørk i dagens ski – som jeg ikke fatter eler skjønner. Eller å vinne en etappe i Tour de France, for den del.

Det mente ikke denne personen jeg slettet i 2012. I stedet var det en rett høyre om hvor lekende lett han hadde sluttet for noen år siden Jeg kan ikke huske ham som annet enn festrøyker. Det vil si at dette ligger jo 20 – 30 år tilbake i tid. Mye må åpenbart ha skjedd i mellomtiden, der det altså var helt uvedkommende om alle andre strevde med å mestre røykestopp. Begrunnelsen var at han ikke bekjetgjorde slike småtterier.

Status i vinduskarmen

Noen ganger kan jeg kanskje by på litt for mye av meg selv fordi jeg tror på åpenhet. Jeg har ingen ting å tape på å skjule meg bak potteplanter, tastaturer eller annet – for siden å blære meg i andre fora uten kritisk innsyn.

Lillehammer er en småby, sånn sett. Lillehamringene ser sjeldent at Storgata er som ringer i et sommervann. Den møkka en sprer i begynnelsen av gågata, er den du blir konfrontert med i den andre enden. For i dag har vi mobiltelefoner og digitale duppeditter i nær sagt i hver lomme, så en kan varsle og bli varslet, slik det sikkert ble telefonert fra en myntautomat før i tiden på «Hjørnet». Og TV-serien Lilyhammer er tidvis en glitrende satire over den mentaliteten som er framherskende i byen. Nesene er meget korte til tider, for å si det sånn.

Men: Jeg tror fullt og helt på åpenhet, frihet og demokrati. Derfor lot jeg en person få frie tøyler litt for lenge i mine kommentarfelt før høsten 2012. Det fikk jeg igjen for, så «hatten passet». Suset av balltreet sang i ørene, her om dagen. Det er da jeg i grunnen tenker at noen ganger er taushet gull, tross alt. Ellers har jeg for vane med å snakke «høl i huet» på folk…

Nietzsche skrev det sånn i Slik talte Zarathustra (1883-85):

«Jeg har funnet styrke hvor man ikke leter: i enkle, milde og hyggelige mennesker, uten det minste ønske om å styre – og omvendt, ønsket om å styre og dominere har ofte vist seg for meg som et tegn på indre svakhet. De frykter sin egen slave-sjel og tildekker den i en kongelig kappe (i enden, vil de likevel bli slaver av sine tilhengere, deres berømmelse, etc»

Tranedans i tastaturet

Jeg håper at jeg en dag kan etterleve deler av de tanker som Nietzsche nedtegnet for så lenge siden at selv ikke min farfar var født. Jeg tviler på at jeg mestrer det. Men det er meningsfylt å ha noen mål. Eller prinsipielle ønsker for hvilket menneske man vil bli dannet til. Utdanning har jeg jo mer enn nok av, fra før.

Jeg velger likevel udannet å skrive om den siste hendelsen fordi den gir meg stor sorg. Sorg fordi jeg ser at et annet medmenneske kanskje sliter litt med seg selv? Jeg blir oppriktig lei meg fordi dette mennesket trodde jeg at jeg kjente. Lite visste jeg hvilket troll han er blitt. Eller hva som river ham.

Det er uansett slutt. Det er over. Jeg gidder ikke mer. Jeg tier ham i hjel på Facebook. Det har jeg for så vidt gjort også i halvannet år.

Det nytter ikke å få ham til å skjønne det substansielle poenget: Man er ikke anonym eller usett i små fora, hvis og om man kaster seg uti eller blir trukket inn i en verbal tango i sosiale medier. Man eksponerer ikke én mening, for et lite hyggelig lag rundt et bord lenger. Det man skriver – det blir lest av tusenvis av mennesker.

Regnestykket er slik: For hver den som trykker liker og har 100 venner, så er det hundrevis av nye som leser hva som er skrevet. Si at 10 stykker trykker liker, så blir dette synlig hos 1.000 mennesker. Hvem er det som har så få venner i lista si? Ikke jeg! Det er omtrent 300. Jeg tilhører dem med ei kort liste…

Det er mulig at vedkommende er masochist og får en slags utløsning av de verbale kulene. Men som i enhver dialog er det slik at utsagn peker like mye tilbake på den som skrev eller sa noe, som til den kommentaren er rettet mot. Det er slik retorikk er bygd opp. Og det er slik den fungerer, også på Facebook. Der er det ingen forskjell på Loke eller Tor!

Språkrøkt ved fuglebrettet

Dette er imidlertid hva jeg skrev, som en kommentar til en bekjent, som altså prøver å slutte og røyke. Der gikk vedkommende, som jeg slettet høsten 2012 fra min liste, langt over streken:

«Tell hvor mange ganger jeg liker dette etterpå, så ser du hvor mange ganger jeg ble like provosert av å passere utstillingsvinduet ditt som trollet lenger oppi her…»

Det var min replikk i kommentarfeltet. Etter en stund kom det oppskriftsmessig et solid svingslag verbalt.

Jeg vil i framtiden dersom han opptrer på Facebook, eller skifte fortau dersom han kommer stabbende i Lillehammers gater. Selv når han er i selskap med venner. Også de som vi har felles og noen er mine barndomsvenner. Hvis han vil snike seg inn på mitt bord, de få gangene jeg går ut, så er det bråstopp før han får satt seg. Selv om han kommer i aldri så godt lag og med fred i sinnet. Hvis ikke – vil jeg stille ultimatum til de andre ved bordet.

Det skal være med i redegjørelsen at han gjorde nettopp dette 2. juledag i 2012 mens jeg var ute og røykte. Han satt ved mitt bord da jeg kom tilbake, for å snakke med felles venner. Da sa jeg ikke noe. Nå saken seg annerledes. Min tålmodighet er oppbrukt!

For dette er hva han skrev tilbake:

«Storsanden: (eller hva du nå heter for tiden)  … Tipper du sikter til meg, noe du slettes ikke bør da det er dårlig gjort, og du selv fremstår som et troll for NAV. De digger brutalt ikke å betale husleia di, som du ikke gidder å betale selv. (Slag under beltestedet, ja, og beklager det, men hold kjeft!»

Småspurvens leven

For å rekapitulere hvorfor jeg har tatt denne nitriste beslutningen, så anonymiserer jeg replikkvekslingen hans. Jeg gjengir den ordrett, slik den ble skrevet av vedkommende. Og selvsagt den av meg.

Jeg gjør dette fordi denne replikkvekslingen blottstiller noe helt grunnleggende og høyst krenkende. Det skinner mer innover i sjelen til den som skrev sitt enn de anklagene han framsatte mot meg.

Langpasningen ble ikke besvart, ganske enkelt fordi jeg ikke synker så lavt. Før nå. Og jeg finner en viss forstand i det sitatet jeg innlemmet av Nietzsche lenger opp. For det går en grense, der jeg igjen må vurdere om jeg skal la meg mobbe på en måte som ender med at jeg stenger mitt vindu mot verden. Slik som på Facebook.

I fjor høst var jeg bare et tastetrykk unna å slette Facebook fordi faren min var døende. Jeg hadde gått tom for krefter, og min mor var i praksis dement samt plassert på gamlehjem. Da røynet det på med folk som ble ukultiverte, enda jeg prøvde å si  at det er nok nå. Så døde faren min, til og med. Derfor gikk jeg ikke på byen 2. juledag 2013.

I den runden i fjor høst forsvant en studievenninne ut av lista. Ikke at det er noe privilegium å stå på den. Langt ifra. Men jeg velger min omgangskrets på Facebook som i det virkelige livet. Og jeg krever ikke stort annet enn at man utviser nettvett. Gjør ikke jeg det, så ber jeg i det minste om unnskyldning etterpå.

For vi snakker i praksis ikke om annet enn krenkelser. Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker mer fordi jeg har aldri vært noe annet enn vennligsinnet mot folk på Facebook. Syrlige kommentarer, javel. Men ikke sjikanøst krenkende. Håper jeg.

Jeg kan ikke en gang huske at vi noen gang har verbalt tråkket hverandre på «ømme tær», heller – før rabalderet startet på Facebook. Men jeg har enn så lenge klort meg fast!

Et enestående fjærkre

Ulikt de som har jobb og familie, så er jeg alene og helt overflødig i dette samfunnet. Ikke en gang småspurvene på tunet her vil savne meg. Og jeg er så å si blitt usynlig fordi det er bare et par dager siden jeg ble tilsnakket i en dagligvareforretning. Jeg var til bry, nok en gang.

Årsaken da var at jeg gikk med hodetelefoner og lyttet til musikk mens jeg plukket mine varer. Damen (for hun var eldre enn meg) hadde sikkert trippet bak meg og bedt om unnskyldning – uten at jeg hadde leet det minste på øret, naturlig nok – eller gjort antydning til å høre henne. Hun ville forbi meg, så klart! Jeg gikk for sakte. Som vanlig!

Jeg går sakte fordi jeg ikke kan gå fortere. Ja, med mindre jeg skal ramle oppi kjøledisker, butikkhyller, etc. Jeg vil ikke tolkes som dritings uten promille! Og det ville være dundrende urettferdig å bli bortvist, bare fordi jeg er sånn – ikke gikk på Vinomonpolet først, og fikk meg en «kykeliky». Det vi si en kvartflake med brun bitter. Jeg drikker praktisk talt ikke alkohol, annet enn i utrengsmål. Meg om det.

Jeg trodde virkelig at vi bodde i et fritt og demokratisk land, der det er plass til oss alle. Butikken til Bergseng i Storgata var en gang i tiden byens største. Hvordan blir det plass til alle nå, som vi er dobbelt så mange, og alle butikkene er større enn den jeg befant meg i? Det må være lov å spørre. Men jeg sa ikkeno’…

Jeg har kun førlighet i halve venstrefoten. I tillegg hadde jeg gått hjemmefra og var sliten på grunn av smerter allerede. Men min daglige spasertur er bot og bedring for mange av de tingene som gjør godt i livet. Dette hegner jeg om som «fanden syter for sine». Fordi det er kun medikamentell behandling som gjør at jeg i det hele tatt kan stå på to bein og gå uten hjelpemidler, frykter jeg. Rullestol har jeg, og jeg vil aller helst ikke sitt i den igjen. Nå benyttes den til å vaske gulv fordi hverdagstrimmen vil jeg ikke være foruten. Det er viktig med frisk luft, spaserturer, være en del av storsamfunnet som alle andre, også for meg. Kanskje mer, til og med?

Inntil nylig gikk jeg alltid og handlet under Dagsrevyen. Da fikk jeg gå i ro og mak fordi det er det jeg trenger! Og for en utålmodig sjel har dette vært en heftig prøvelse, mange ganger. Nordmenn er samtidig blitt så utålmodige at det byr meg imot å ferdes på de tider, da det lesende og arbeidende folket er ute i gatene. Det er snart ikke plass igjen for meg. Selv i småbyen Lillehammer.

Og jeg spør jeg kontinuerlig: Haster det slik å komme fortest mulig inn på kirkegården? Er man virkelig blitt så travel? Har man planlagt sine liv så trangt? Jeg vet ikke.

Internett har derfor blitt det sted der jeg har kunnet henge med i svingene, glede meg over gamle bekjentskaper og stundom glemme det som i praksis er blitt mitt liv som saktegående film. Dette er de raskeste beina mine. Facebook ga meg tilbake noe av det sosiale livet jeg ikke kan leve ut lenger. Jeg har ikke krefter til mer. Smertene styrer hele livet.

Folk bedømmer meg kanskje ut i fra de gangene de ser meg gå i gatene? Javel. Men det er altså de beste øyeblikkene i døgnet. Ellers må jeg være hjemme. Det hender likevel jeg går i minus, seinest i går. Da måtte broren min kjøre meg hjem. Og det ble ingen middag sammen med mor. For henne henter jeg en gang i uka til å være sammen – over en middag – med den lille familien vi er blitt.

For litt over et år siden ble det imidlertid tid til å snakke ut og om hvorfor jeg første gang slettet noen, også. Det var som nevnt denne dagen i romjula at provokatøren snek seg inn på det bordet som jeg satt ved. Da virket han oppriktig lei seg for at han ikke hadde forstått min situasjon. I tillegg mente han at jeg måtte da ha mer intellektuell styrke til å takle slike verbale skyts. Ja. Nei. Altså.

Den gang trodde jeg på hans «krokodilletårer» med beklagelser. Men hvis han ikke lenger forstår hva han skriver selv, så bør han nå hive mobil og tastatur veggimellom. Eller holde fingrene unna Facbook. Det gis ingen allmenn rett til å mobbe, krenke, sjikanere. Det er ikke en gang tillatt, har jeg latt meg fortelle.

Kostbare fjær

Jeg kunne på bakgrunn av det som ble skrevet, søkt juridisk bistand. Jeg kunne saksøkt vedkommende fordi dette er sjikane av ypperste merke. Det er til og med injurierende, hvilket er et lovbrudd i Norge. I tillegg er det usant og tatt ut av sammenhengen, slik «Fanden leser Bibelen».

Vi kaller dette for herskerteknikker når det er menn som snakker slik til kvinner. Det er samfunnstopper med langt mer hardføre karrièrer enn meg som har gjort akkurat det i Norge. Og fått på pukkelen etterpå.

Jeg begynner ærlig talt å bli mett på nyttårstaler der man snakker om inkludering, mangfold og et storsinnet Norge, også. Jeg ser sjeldent praksis. Kun lovtaler.

Men jeg løper ikke til mor og sladrer, som en snørrunge ville gjort. Ikke er jeg kvinne eller «crossdresser» heller, for den del. Og jeg orker ikke å bli den første som skaper ytterligere presedens omkring kommentarfelt. Det ville gått ut over ytringsfriheten, er min kjepphest. Og når det ikke går an å bli forlikte på Facebook, så sletter og stryker jeg heretter hele bekjentskapet. Verre er ikke dét.

I tillegg betaler jeg mine regninger selv. For meg selv. Og helt alene av egen lommebok. Advokater til lange tautrekninger i et sivilt søksmål – nei, det har jeg slett ikke råd til. Meg om det. Men det sier sitt at jo rikere man er, desto mer rettferdighet oppnår man i dette samfunnet.

Men: I den grad jeg kan stå oppreist, så gjør jeg det. Jeg gjemmer meg ikke for grunnleggende usanne og høyst krenkende kommentarer. Nå skriver og tenker jeg høyt her – inne på mitt eget nettsted. Her har jeg autonomi. Det betaler jeg til og med penger for – av egen lomme –  for å klare. Dette er en hobby jeg dyrker enn å sitte foran bardisker og sippe over hvor urettferdig livet er blitt. Eller kjefte på alle andre fordi jeg ikke oppnår tilstrekkelig oppmerksomhet. Eller hvor sterke smerter som eter meg opp innenfra. Jeg har i dag sågar vært på smerteklinikk i Oslo, for ikke å bli en slik.

For: Her på min egen kjøl kan jeg slette de kommentarene jeg vet er krenkende. Jeg kjenner lovverket. Det gjør motparten åpenbart ikke. Og Facebook gir vel blanke blaffen i oss, all den tid vi fraskrev oss retten i forhold til dem, da vi signerte oss for en konto der. Hvis man ikke vet det, så bør man sjekke brukeravtalen en gang til, dessverre.

Men i forhold til at Facebook er et åpent forum, så er det også like fordømt en del av norske lover. Nordmenn kan tiltales og dømmes for sine skriftlige uttalelser her i Norge.

En bekjent skrev noe klokt i fjor. Det er ingen prinsipiell forskjell på et brev til redaktøren og Facebook. Helt enig! Det er den veien det går i vår digitale tidsalder, når vi snart ikke får aviser men bare boligannonser i bøtter og spann. Og det er en viss presedens i forhold til rasistiske utsagn allerede. Men jeg sparker likevel ingen som i prinsippet ligger nede. Derfor spanderer ikke jeg nye bukser på advokater.

Det er når man leser kommentaren jeg ble konfrontert med at man pusser brillene en gang til. Det er som om man gjenkjenner hva Nietzsche skrev i nettopp Slik talte Zarathustra. Jeg tror han skrev noe sånt som dette:

Jo mer man stirrer ned i i avgrunnen, desto mer blir man en del av den.

Det er en tilstand jeg har sluttet å stirre meg blind på eller synke ned i, for å bli en del av den. Jeg adresserer mine smerter til en klinikk i Oslo i stedet. Ferdig med det.

Kråkens selvangivelse

For å ta det første først! Jeg har hett Larsen før. Nå heter jeg Storsanden. Begrunnelsene til å bytte navn, var disse:

  • Jeg skiftet etternavn i 2002 fordi jeg hadde tenkt på den saken i mange år, innen jeg søkte om – og fikk innvilget – plassnavnet min farfar strøk, da han giftet seg i 1915. Jeg gjorde det fordi jeg var søkklei av å bli forvekslet med mange andre. Ikke minst var jeg lei av feilsendt post samt en navnebrors høyst uvederheftige forhold til adresser og ubetalte regninger i Oslo. Jeg fikk regninger og innsyn i slikt jeg ikke hadde noe med!
  • Jeg skiftet navn fordi jeg var møkklei den skyggen som en del av slekta kastet over mitt liv i Lillehammer. Jeg byttet navn fordi jeg ville stå monn splitt alene i stedet for å gjemme meg bak mer enn 2.600 navnebrødre. Det finnes kun én Terje Storsanden. Det er meg.
  • Jeg har vært gjenstand for en rekke forviklinger, der jeg til og med ble flyttet av Folkeregisteret fordi en navnebror i Lillehammer hadde sendt flyttemelding. Ved en inkurie ble jeg først kjent med forholdet da man ved årsskiftet hadde sendt mine årsoppgaver til den som vitterlig hadde flyttet, og som hadde sendt melding om det. Jeg ga Folkeregisteret valget mellom å gjøre om flyttevedtaket prompte eller slutte med personnumre. NB! Det var Staten og – in casu – Folkeregisteret med Skatteetaten som innførte systemet. Da fikk de jaggu følge sitt eget nummersystem, mente jeg! De flyttet meg hjem uten å mukke.
  • Første gang jeg søkte om å få skifte etternavn, var på 1980-tallet. Jeg søkte om det samme i 1993, da jeg skulle fornye passet mitt. Jeg fikk avslag fordi søknadene ikke var skikkelig begrunnet. Hvis jeg bare hadde visst at jeg trengte en kopi fra ei kirkebok, attestert sådan, så ville jeg ha skiftet til Storsanden allerede den gang. Så lenge har jeg gått med ønsket om skifte ut et navn jeg ikke har noe forhold til. Det peker kun tilbake på min oldefars fornavn: Lars.
  • Jeg sier alltid på mildeste måte at jeg ikke heter Larsen lenger – hvis jeg møter noen som ikke vet om det. Samtidig påpeker jeg at jeg respekterer førti år med Larsen som etternavn, så jeg klandrer ingen som forglemmer eller forsnakker seg. Jeg sier til hver især at «jeg har byttet etternavn, ikke hode på venner og bekjente».
  • Jeg er til og med så pirkete at jeg skifter vekselvis mellom Larsen og Storsanden – når jeg forteller om noe i fortid og jeg het Larsen, for eksempel.

Brusing med fjær

Så er det selvsagt dette om min slyngelaktige framferd i trygdesystemet: Altså konnotasjonen om min uføretrygd, der jeg er «et troll for NAV.»

  • Ja, jeg er ufør fordi jeg ikke har restarbeidsevne etter to omfattende og mislykte ryggoperasjoner. Jeg er kronisk smertepasient. I tillegg sover jeg lite på grunn av diagnosene. Jeg sliter med nevropatiske smerter, det man mer folkelig kaller fantomsmerter, før i tiden. Det hjelper lite at venstrefoten fortsatt er festet til hoften.
  • Dette har jeg tatt konsekvensen av. Derfor sparer jeg omverden for innsynet, slik at man ser meg kun når jeg har overskudd til det. Men la gå at vedkommende satt 2. juledag og holdt et langt foredrag om sine smerter etter en omfattende kneoperasjon uten at jeg sa et pip. Jeg visste utmerket godt hva han snakket om. Jeg tenkte vel at han fikk ta den tunge turen med smerteklinikk i Oslo, slik jeg har gjort i mer enn åtte år. For det tar vitterlig tid å buklande etter at man praktisk talt har «trippet» på smerter i flere år. Jeg misforsto kanskje at han var ute i et annet ærend enn å snakke om sine smerter. Ham om det.
  • En hver økonom og jeg skjønner det vedkommende og storsamfunnet ikke kan eller vil skjønne: Man sitter ikke frivillig igjen med mindre enn 40% av årsinntekten som jeg hadde før ryggen kollapset – resten av livet. Ja, for med viten og vilje å snyte fellesskapet for trygd. Da bør man søke om å få tilbake skolepengene. For så dårlig er jeg ikke i matematikk og personlig økonomi. Ennå. Dette er en myte som er svært utbredt. Og jeg er fly forbanna over at «å nave» ble kåret til årets nyord i 2012 av Språkrådet. Jeg trodde det ordet eksisterte fra før. Det var slikt som bøkkere (les: hjul- og tønnemakere) drev med. Et utdødd håndverk. Jeg vet, jeg vet. Men likevel ikke noe nyord, i mine øyne!
  • Det er ikke gjort i en fei å bli uføretrygdet, heller. For min del tok det smerterike 10 år som ubetalt postbud for at etaten skulle få behandlet søknadene mine fort nok. Det virket ikke som at det var jeg som var syk, for å si det slik. Og den parten som var minst lærenem og skjønte hvilken vei det bar, det var selvsagt etaten og Staten.
  • Statens forlengede arm av innkrevere i Brønnøysund tror jeg ikke er mindre nådeløse enn torpedoer heller, for den del. Jeg mister kanskje ikke en arm, eller noe slikt? De bare forsyner seg av lønnsutbetalinger. Boms! Ferdig med det. Ett vedtak i posten. Seinere oppdaget en saksbehandler at de kanskje hadde forsynt seg litt grådig, men da var det for seint. Det var ingen beklagelse eller refusjon å hente av den grunn. Gjort er gjort, spist er spist. Vedtakene var fattet. Bordet fanget!
  • Jeg skammer meg ikke over å heve den uføretrygden jeg får, hver måned. Ikke klager jeg på utbetalingens størrelse, heller. Det har jeg aldri gjort, enda det har vært ekstremt trangt økonomisk i perioder. Det er imidlertid den forsikringsordningen vi har i Norge. Er man uenig i den, så får man søke seg inn i politikken og ta debatten der. På prinsipielt og ikke personlig grunnlag, i stedet for å komme med beskyldninger mot enkeltindivider om hvem som betaler husleien til hvem. Som om det er det spor bedre for en ansatt i offentlig forvaltning? Hvorvidt man blir valgt, er jo en helt annen sak, også. Tillit handler om noe mer enn å sjikanere folk, vet jeg av erfaring. Det er ikke en av grunnene til at jeg aldri har søkt politisk makt. Men jeg har hatt verv i politikk mange nok ganger til å vite litt. Det gjelder ikke motparten, så vidt meg bekjent.
  • Det var ikke jeg som skapte Folketrygden. Det gjorde Stortinget og Regjeringen i 1967. Da var jeg 5 år gammel, og så vidt jeg kan huske uten noen innflytelse på beslutningen. Men jeg har betalt min skatt med glede fordi jeg visste at da hadde jeg en sosialforsikring. Det er slikt som rikinger ikke forstår, annet enn at de kjefter på skattesystemet -og vet at de får ingen trygd, all den tid de heller ikke har inntekt men avkastning på investeringer = formueskatt, som de vil fjerne helt. Og de vil jo helst at alt skal være privatisert, slik at de slipper å forholde seg til de forvorpne underklasser.
  • Sosiale forsikringer forvaltes av NAV. Ergo er dette noe jeg har spart opp! Da får de ta all den pepper som kommer, hvis og om de ikke leverer de tjenestene de er satt til å forvalte. I stedet er det kjent i skrivende stund at de bruker 25% av arbeidstiden på å holde orden i papirene, ikke anstendig behandling av forsikringstakerne og – in casu – deres oppdragsgivere. Det må være noe rykende galt i papirhaugen? For en som har arbeidet flere år i mange typer arkiv, til og med i Riksarkivet, så vet jeg bittelitt om hva dette innebærer.
  • Det skal innrømmes at jeg tidvis har vært utålmodig i forhold til NAV og forgjengeren Trygdeetaten. Staten hadde all verdens tålmodighet når det gjaldt dem selv, null toleranse for meg og min situasjon. Og det er Staten som har nesten ruinert meg økonomisk to ganger det siste tiåret med sin utålmodighet, enda det er vel hele befolkningen som brødfør dem – ikke omvendt.
  • Jeg betaler alltid regninger først. Så kan jeg spise og leve, med det jeg har råd til. Det har jeg faktisk gjort et helt liv, selv i den tiden da jeg het Larsen og i perioder var en lutfattig student.

Penger lukter som kjent ikke, uansett hvor de kommer fra, NAV inklusive. Der har jeg opparbeidet de rettighetene jeg nå nyter fruktene av. Saken er ferdig utredet. Dreamliner’en min har gått inn for landing!

En spirrevipp ved Rubicon

Jeg var brysk da min tålmodighet var oppbrukt i trygdesystemet fordi de innvilget seks og seks uker med rehabiliteringspenger i en årrekke. Jeg oppsøkte dem forut for at perioden nok en gang ville løpe ut samtidig som jeg skulle reopereres i 2005. Da ville jeg ikke se de brev jeg fikk i posten mens jeg lå på sykehus.

Jeg er alene. Jeg har alltid vært alene. Jeg har ikke noe annet bakkemannskap enn meg selv. Og jeg tar ansvar for mitt eget liv. Hver gang, som det heter så smukt i Piet Heins Tuborg-reklame!

Av bitter erfaring vet jeg at man tilbakedaterer ingenting i Staten, NAV inkludert. Den leksa lærte jeg mens jeg var på Catosenteret i 2001. Det var midt i sommerferien. Min daværende fastlege var på ferie, og hadde ikke sendt inn sykemeldingsblankett II. Det ble dyrt for meg, for å si det slik.

Jeg var derfor forutseende i 2005, slik at jeg ikke skulle miste fire nye uker av stønaden jeg hadde krav på. I tillegg ville jeg ramlet paddeflatt ut av systemet. Jeg måtte altså gått nye runder med de samme fordømte blankettene, søknadene, møtene, etc. Og jeg vet hva Sisyfos’ arbeid er for noe. I de monstrøse i Norge virker det ikke slik. Systemet er en fulltids jobb! Og i den grad jeg lever så lenge, ser jeg fram til det ramaskriket det vil bli – når de selvrettferdige og raske blir den svake parten. En sånn som meg.

Gadd vite hvordan dette håndteres for enkefru Hansen, også? Som har vært vant til at ektemannen administrerte hele livet hennes. Det er blant mine kjepphester mot dette systemet. Hva skjer hvis hun blir dement og roter med papirer og sånt? Jeg gleder meg ikke til å bli gammel. Jeg tror ikke at jeg blir så gammel, heller. I praksis har jeg levd mitt liv som at hver dag over fylte seksti blir rein bonus. Der kan Staten spare mye, hvis de bare lar meg dampe på mine sigaretter uforstyrret. Jeg krever ikke mer.

Derfor sa jeg følgende på trygdekontoret:

«Det er ikke slik at jeg står her fordi du sitter der. Du sitter der fordi jeg står her. Husk det!»

For det var selvsagt det jeg skulle ha gjort. Latt humla suse og holde kjeft, sånn at alle fikk mer å gjøre. Det er slikt som skaper arbeidsplasser og inntekter. Bare ikke for meg. I tillegg skulle jeg sulte helt unødvendig, og drastisk forverre betalingsevnen. Det hefter jo ikke NAV for, må vite!

I møte med en ansatt i offentlig forvaltning er det selvsagt uhørt å snakke slik. De har jo følelser, de også. De gjør så godt de kan. Bare ikke jeg, kan det virke som.

Det synes jeg er drøyt. Veldig drøyt. Når det altså er det samme surret om hvem som betaler for hvem, hele tiden. Fra det holdet.

Kanskje er det frekt sagt fordi det jo er en kjensgjerning at «man biter ikke den hånda som mater deg»? Vel, jeg mener dette er gjensidig. Uten meg hadde vel offentlige etater ikke hadde kontorer eller oppgaver. Og NAV velger selv å kalle seg et velferdskontor. Av og til for folket, når de blir stilt til veggs. Det loves bot og bedring hver gang. Jeg sliter med forbedringene.

Men min erfaring er at det opplyses for lite om slikt som folk kan forstå. I tillegg får vi langhalm av papirer, som i seg selv er x svimlende antall sider, dersom de kan spavende regelverket mot meg. Det er byråkrater som gjør slikt, ikke de medisinerne som behandler meg. Ellers hører jeg ikke et knyst. Ei heller et tilretteleggende ord eller brev om at jeg har krav på noe, bør gjøre noe, foreta meg noe. Ja, sånn at de kanskje fikk litt mindre papirer å administrere! Og litt mindre av den gretne, gufne typen. Sånne som meg.

Med dette er terningen kastet.

This is the end

This is the end…

of anything but a beatiful friendship.

Jacta est alta!

Jeg opprettholder foreløpig Facebook-kontoen, holder meg langt unna de feltene der jeg kan «støte» den følsomme fjærkosten – og satser på at jeg lærer ennå mer om Nietzsches tanker uten alt for mye ståhei. Kanskje det til og med kan bli slik Shakespeare hevdet: Troll kan temmes!?!

Gadd vite hvem som har gått på en noir av oss?!? Som om jeg bryr meg.

Vel, jeg gjør jo det. Selvsagt gjør jeg det! Ganske enkelt fordi jeg er et menneske. Håpet for framtiden er at jeg skal foredle meg selv videre til et medmenneske. Det har vært mangelvare i og ved meg – i alt for mange år. Smertene har stukket av med den bedre halvdelen av meg.

Jeg trenger ikke blylodd rundt beina, til å lage snubletråder i mitt eget liv i dette jubileumsåret, heller. Det holder mer enn lenge med tyngdekraften.

I dette året feirer vi noe så fundamentalt som Grunnloven. Det er like viktig med kampen for rettighetene – nå som for 200 år siden!

Takk for oppmerksomheten!

23. januar 2014

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: