Om Facebook og Nietzsche

Jeg har man­ge gan­ger de 2–3 sis­te åre­ne tenkt at jeg skul­le slet­te min Face­bo­ok-kon­to. Sosia­le medi­er stje­ler for mye tid, enda de er mine bes­te vin­du­er mot ver­den. Og jeg får pep­per fra det hol­det jeg minst for­ven­ter det fra — blant «ven­ner». I mitt ind­re har jeg vært stor­sin­net, mener jeg i hvert fall selv. Jeg har latt uri­me­lig­he­ten pas­se­re. For det er fle­re enn meg som bur­de gå i seg selv. Skjerm­bil­de fra Wikiquo­te

Først og fremst trod­de jeg at sosia­le medi­er var ment som noe annet enn det de ofte utvik­ler seg til i kom­men­tar­fel­te­ne. Det er noe med folk som ikke får nok opp­merk­som­het — i egne øyne. De river nær sagt det hvi­te ut av øyne­ne på and­re bru­ke­re, de som «(s)larver» litt mye, kan­skje? Det knur­res om at det er for «nus­se­lig» med bil­der av mat­ret­ter, burs­dags­hil­se­ner, med mere. Selv blaf­rer de med de mest inti­me detal­jer om mangt, også ting de ikke har det mins­te med. Dem om det.

Mitt vindu mot verden

Mulig det­te ikke er sær­norsk, en gang. Men det føles slik. For meg.

Vel! Vel­kom­men til det sto­re, digi­ta­le anar­ki.

Put up! Or shut up!

Eller det tenk­te og men­te jeg len­ge, inn­til jeg ble hek­let for mine sta­tus­opp­da­te­rin­ger på Face­bo­ok. Eller Sladre­boka som jeg sier. For det­te er hva vi gjør: Vi utle­ve­rer oss selv. På hvert vårt vis.

Til tider kan det gå hardt for seg, ver­balt. Men jeg gir meg ikke på at det­te er mitt vin­du mot ver­den. Hvis man ikke liker det man ser i utstil­lings­vin­du­et: Gå for­bi!

Det var min kla­re beskjed, også. Til slutt måt­te jeg bli gri­ne­te. For jeg had­de en som jeg ble nødt til å slet­te, rett og lett. Og jeg mener og skri­ver det jeg nå skrev: Jeg ble nødt til det for­di jeg orket ikke mer! Det var en annen som ikke had­de ett gram av hyg­ge over seg len­ger. Det tæret på min tål­mo­dig­het.

Den­slags replikk­veks­ling, da jeg med has­ti­ge steg gikk gjen­nom Stor­gata i Lil­le­ham­mer i pre­di­gi­tal tid, var slikt helt uhørt. Jeg bedri­ver helst ikke slikt nå hel­ler — med mind­re det er på «spøk & spe­tak­kel». Den jeg slet­tet, trod­de nok tid­vis at han var mor­som, han . Men sati­re og iro­ni er ikke noe vi mest­rer spe­si­elt godt. Da bør man vur­de­re and­re for­mer for pro­sa eller for­mid­ling av venn­skap­lig menings­ut­veks­ling. I ste­det var det støtt og sta­dig en bull­do­ser som brau­tet seg inn uten selv å ha spe­si­elt mye å mel­de, annet enn sine hang-ups. Slik vi alle har det. Pro­ble­met var/er kan­skje at det ble lite fart og gans­ke sært omkring det pus­le­ri­et han bedrev? Jeg vet ikke.

Noen gan­ger opp­lev­de jeg det­te bil­led­lig som at jeg had­de «pis­sa i mor­gen­kaf­fen» hans. Eller omvendt. Jeg und­ret meg sta­dig ofte­re over det ufi­ne i feno­me­net. For det ble ikke på noe tids­punkt reflek­tert at det i seg selv er meget ufint å gjø­re slikt i det hele tatt. Jeg had­de en del run­der på tenke­lof­tet med meg selv, der jeg stun­dom møt­te Has­se & Tage. De her­re­ne kun­ne være biten­de flin­ke til å fan­ge opp sån­ne ver­ba­le kuler som jeg opp­lev­de før jeg slet­tet ved­kom­men­de. Fy pok­ker som jeg sav­ner dem!

Innsikt og utsikt

For det er noen som noto­risk mis­for­står hele kon­sep­tet med sosia­le medi­er. Hvis man for­ven­ter at Face­bo­ok, Twit­ter eller and­re skal fall­by fora til ute­luk­ken­de å spy ut sur gal­le om alt og alle, hele tiden — ja, da har man mis­for­stått kapi­talt. Den slags opp­før­sel kal­te vi alle­re­de før inter­netts tid for uso­si­al. Hver­ken mer eller mind­re. Og det lig­ger vel ikke innen­for en term som sosia­le medi­er, gjør det vel? Jeg mener i hvert fall ikke det.

Noen tror ennå at det­te er like tøft som da man gikk på ung­doms­sko­len for cir­ka før­ti år siden. Det er dess­ver­re uhy­re len­ge siden. Min gene­ra­sjon er blitt beste­for­eld­re på den tiden, til og med. Noen «løper» imid­ler­tid rundt i shorts, noen gan­ger nes­ten i blan­ke mes­sin­gen — midt på blan­ke vin­te­ren. Hele tiden! Dem om det.

Jeg synes det­te er rart for­di jeg har bevart «bar­net i meg», slik Nietz­sche skrev:

«I en vir­ke­lig mann skju­ler seg et barn som vil leke»

Frie­drich Nietz­sche (1844 — 1900)

Eller for å bru­ke et eksem­pel fra min tid i ute­li­vet på Lil­le­ham­mer i det for­ri­ge årtu­sen: Hvis man ikke kun­ne opp­fø­re seg etter et visst antall halv­li­te­re, så ble man nek­tet fle­re øl av ser­vi­tø­re­ne og — i ver­ste fall — bort­vist av vak­te­ne. Det skjed­de ofte. Ald­ri med meg, enda jeg vil­le nok eva­lu­ert det­te anner­le­des — om jeg had­de fått bestem­me. Meg om det!

Men som en bar­ten­der sa til meg:

«Jeg vet når du begyn­ner å få nok. Du blir stil­le­re og stil­le­re — helt til du sklir av bar­krak­ken og går hjem av deg selv. Fort­sett med det!»

Jeg er like­vel ikke noe unn­tak på Face­bo­ok når det gjel­der kri­tis­ke kom­men­ta­rer. Men jeg håper og tror at jeg sprer litt mer enn bare mugg til and­re per­soners mang­ler og til­kort­kom­men­het. Hen­tyd­nin­ger om kog­ni­ti­ve evner og slikt, er direk­te uhørt. Men selv det­te har jeg sett smurt utover som grise­prat til and­re. Det hand­ler om karak­te­ris­tik­ker og beskri­vel­ser som ikke hører hjem­me i noen dag­lig­tale, har jeg regist­rert. Det vil si at jeg har hver­ken for vane å snak­ke til and­re eller bli til­talt på en slik måte.Jeg aksep­te­rer det ikke!

Ikke minst er det noen som ute­luk­ken­de lik­ner en ver­bal mugg­ost når and­re skri­ver noe i sine sta­tus­felt. Sånn som her om dagen, da en bekjent glede­strå­len­de skrev hvor man­ge dager han had­de vært uten en røyk. For en niko­tin­sla­ve som meg, som har for­søkt abso­lutt alt, er det­te en bragd. Den gle­den kan jeg fak­tisk begri­pe. Jeg gle­der meg stort på hans veg­ne! Det­te anser jeg på høy­de med å gå over Nord­po­len for vel­tren­te birke­bei­ne­re — enda det er lite bjørk i dagens ski — som jeg ikke fat­ter eler skjøn­ner. Eller å vin­ne en etap­pe i Tour de Fran­ce, for den del.

Det men­te ikke den­ne per­sonen jeg slet­tet i 2012. I ste­det var det en rett høy­re om hvor leken­de lett han had­de slut­tet for noen år siden Jeg kan ikke hus­ke ham som annet enn fest­røy­ker. Det vil si at det­te lig­ger jo 20 — 30 år til­ba­ke i tid. Mye må åpen­bart ha skjedd i mel­lom­ti­den, der det alt­så var helt uved­kom­men­de om alle and­re strev­de med å mest­re røyke­stopp. Begrun­nel­sen var at han ikke bekjet­gjor­de sli­ke småt­te­ri­er.

Status i vinduskarmen

Noen gan­ger kan jeg kan­skje by på litt for mye av meg selv for­di jeg tror på åpen­het. Jeg har ingen ting å tape på å skju­le meg bak potte­plan­ter, tas­ta­tu­rer eller annet — for siden å blæ­re meg i and­re fora uten kri­tisk inn­syn.

Lil­le­ham­mer er en små­by, sånn sett. Lille­ham­rin­ge­ne ser sjel­dent at Stor­gata er som rin­ger i et som­mer­vann. Den møk­ka en sprer i begyn­nel­sen av gågata, er den du blir kon­fron­tert med i den and­re enden. For i dag har vi mobil­te­le­fo­ner og digi­ta­le duppe­dit­ter i nær sagt i hver lom­me, så en kan vars­le og bli vars­let, slik det sik­kert ble tele­fo­nert fra en mynt­auto­mat før i tiden på «Hjør­net». Og TV-seri­en Lily­ham­mer er tid­vis en glit­ren­de sati­re over den men­ta­li­te­ten som er fram­hers­ken­de i byen. Nese­ne er meget kor­te til tider, for å si det sånn.

Men: Jeg tror fullt og helt på åpen­het, fri­het og demo­kra­ti. Der­for lot jeg en per­son få frie tøy­ler litt for len­ge i mine kom­men­tar­felt før høs­ten 2012. Det fikk jeg igjen for, så «hat­ten pas­set». Suset av ball­tre­et sang i øre­ne, her om dagen. Det er da jeg i grun­nen ten­ker at noen gan­ger er taus­het gull, tross alt. Ellers har jeg for vane med å snak­ke «høl i huet» på folk…

Nietz­sche skrev det sånn i Slik tal­te Zara­thust­ra (1883−85):

«Jeg har fun­net styr­ke hvor man ikke leter: i enk­le, mil­de og hyg­ge­li­ge men­nes­ker, uten det mins­te øns­ke om å sty­re – og omvendt, øns­ket om å sty­re og domi­ne­re har ofte vist seg for meg som et tegn på ind­re svak­het. De fryk­ter sin egen sla­ve-sjel og til­dek­ker den i en kon­ge­lig kap­pe (i enden, vil de like­vel bli sla­ver av sine til­hen­ge­re, deres berøm­mel­se, etc»

Tranedans i tastaturet

Jeg håper at jeg en dag kan etter­leve deler av de tan­ker som Nietz­sche ned­teg­net for så len­ge siden at selv ikke min far­far var født. Jeg tvi­ler på at jeg mest­rer det. Men det er menings­fylt å ha noen mål. Eller prin­si­pi­el­le øns­ker for hvil­ket men­nes­ke man vil bli dan­net til. Utdan­ning har jeg jo mer enn nok av, fra før.

Jeg vel­ger like­vel udan­net å skri­ve om den sis­te hen­del­sen for­di den gir meg stor sorg. Sorg for­di jeg ser at et annet med­men­nes­ke kan­skje sli­ter litt med seg selv? Jeg blir opp­rik­tig lei meg for­di det­te men­nes­ket trod­de jeg at jeg kjen­te. Lite viss­te jeg hvil­ket troll han er blitt. Eller hva som river ham.

Det er uan­sett slutt. Det er over. Jeg gid­der ikke mer. Jeg tier ham i hjel på Face­bo­ok. Det har jeg for så vidt gjort også i halv­an­net år.

Det nyt­ter ikke å få ham til å skjøn­ne det sub­stan­si­el­le poen­get: Man er ikke ano­nym eller usett i små fora, hvis og om man kas­ter seg uti eller blir truk­ket inn i en ver­bal tan­go i sosia­le medi­er. Man eks­po­ne­rer ikke én mening, for et lite hyg­ge­lig lag rundt et bord len­ger. Det man skri­ver — det blir lest av tusen­vis av men­nes­ker.

Regne­styk­ket er slik: For hver den som tryk­ker liker og har 100 ven­ner, så er det hundre­vis av nye som leser hva som er skre­vet. Si at 10 styk­ker tryk­ker liker, så blir det­te syn­lig hos 1.000 men­nes­ker. Hvem er det som har så få ven­ner i lis­ta si? Ikke jeg! Det er omtrent 300. Jeg til­hø­rer dem med ei kort lis­te…

Det er mulig at ved­kom­men­de er masochist og får en slags utløs­ning av de ver­ba­le kule­ne. Men som i enhver dia­log er det slik at utsagn peker like mye til­ba­ke på den som skrev eller sa noe, som til den kom­men­ta­ren er ret­tet mot. Det er slik reto­rikk er bygd opp. Og det er slik den fun­ge­rer, også på Face­bo­ok. Der er det ingen for­skjell på Loke eller Tor!

Språkrøkt ved fuglebrettet

Det­te er imid­ler­tid hva jeg skrev, som en kom­men­tar til en bekjent, som alt­så prø­ver å slut­te og røy­ke. Der gikk ved­kom­men­de, som jeg slet­tet høs­ten 2012 fra min lis­te, langt over stre­ken:

«Tell hvor man­ge gan­ger jeg liker det­te etter­på, så ser du hvor man­ge gan­ger jeg ble like pro­vo­sert av å pas­se­re utstil­lings­vin­du­et ditt som trol­let len­ger oppi her…»

Det var min replikk i kom­men­tar­fel­tet. Etter en stund kom det opp­skrifts­mes­sig et solid sving­slag ver­balt.

Jeg vil i fram­ti­den der­som han opp­trer på Face­bo­ok, eller skif­te for­tau der­som han kom­mer stab­ben­de i Lil­le­ham­mers gater. Selv når han er i sel­skap med ven­ner. Også de som vi har fel­les og noen er mine barn­doms­ven­ner. Hvis han vil sni­ke seg inn på mitt bord, de få gan­ge­ne jeg går ut, så er det brå­stopp før han får satt seg. Selv om han kom­mer i ald­ri så godt lag og med fred i sin­net. Hvis ikke — vil jeg stil­le ulti­ma­tum til de and­re ved bor­det.

Det skal være med i rede­gjø­rel­sen at han gjor­de nett­opp det­te 2. jule­dag i 2012 mens jeg var ute og røyk­te. Han satt ved mitt bord da jeg kom til­ba­ke, for å snak­ke med fel­les ven­ner. Da sa jeg ikke noe. Nå saken seg anner­le­des. Min tål­mo­dig­het er opp­brukt!

For det­te er hva han skrev til­ba­ke:

«Stor­san­den: (eller hva du nå heter for tiden)  … Tip­per du sik­ter til meg, noe du slet­tes ikke bør da det er dår­lig gjort, og du selv frem­står som et troll for NAV. De dig­ger bru­talt ikke å beta­le hus­leia di, som du ikke gid­der å beta­le selv. (Slag under belte­ste­det, ja, og bekla­ger det, men hold kjeft!»

Småspurvens leven

For å reka­pi­tu­le­re hvor­for jeg har tatt den­ne nitris­te beslut­nin­gen, så ano­ny­mi­se­rer jeg replikk­veks­lin­gen hans. Jeg gjen­gir den ord­rett, slik den ble skre­vet av ved­kom­men­de. Og selv­sagt den av meg.

Jeg gjør det­te for­di den­ne replikk­veks­lin­gen blott­stil­ler noe helt grunn­leg­gen­de og høyst kren­ken­de. Det skin­ner mer inn­over i sje­len til den som skrev sitt enn de ankla­ge­ne han fram­sat­te mot meg.

Lang­pas­nin­gen ble ikke besvart, gans­ke enkelt for­di jeg ikke syn­ker så lavt. Før nå. Og jeg fin­ner en viss for­stand i det sita­tet jeg inn­lem­met av Nietz­sche len­ger opp. For det går en gren­se, der jeg igjen må vur­de­re om jeg skal la meg mob­be på en måte som ender med at jeg sten­ger mitt vin­du mot ver­den. Slik som på Face­bo­ok.

I fjor høst var jeg bare et taste­trykk unna å slet­te Face­bo­ok for­di faren min var døen­de. Jeg had­de gått tom for kref­ter, og min mor var i prak­sis dement samt plas­sert på gam­le­hjem. Da røy­net det på med folk som ble ukul­ti­ver­te, enda jeg prøv­de å si  at det er nok nå. Så døde faren min, til og med. Der­for gikk jeg ikke på byen 2. jule­dag 2013.

I den run­den i fjor høst for­svant en stu­die­venn­in­ne ut av lis­ta. Ikke at det er noe pri­vi­le­gi­um å stå på den. Langt ifra. Men jeg vel­ger min omgangs­krets på Face­bo­ok som i det vir­ke­li­ge livet. Og jeg kre­ver ikke stort annet enn at man utvi­ser nett­vett. Gjør ikke jeg det, så ber jeg i det mins­te om unn­skyld­ning etter­på.

For vi snak­ker i prak­sis ikke om annet enn kren­kel­ser. Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker mer for­di jeg har ald­ri vært noe annet enn venn­lig­sin­net mot folk på Face­bo­ok. Syr­li­ge kom­men­ta­rer, javel. Men ikke sji­ka­nøst kren­ken­de. Håper jeg.

Jeg kan ikke en gang hus­ke at vi noen gang har ver­balt tråk­ket hver­and­re på «ømme tær», hel­ler — før rabal­de­ret star­tet på Face­bo­ok. Men jeg har enn så len­ge klort meg fast!

Et enestående fjærkre

Ulikt de som har jobb og fami­lie, så er jeg ale­ne og helt over­flø­dig i det­te sam­fun­net. Ikke en gang små­spur­ve­ne på tunet her vil sav­ne meg. Og jeg er så å si blitt usyn­lig for­di det er bare et par dager siden jeg ble til­snak­ket i en dag­lig­vare­for­ret­ning. Jeg var til bry, nok en gang.

Årsa­ken da var at jeg gikk med hode­te­le­fo­ner og lyt­tet til musikk mens jeg pluk­ket mine varer. Damen (for hun var eld­re enn meg) had­de sik­kert trip­pet bak meg og bedt om unn­skyld­ning — uten at jeg had­de leet det mins­te på øret, natur­lig nok — eller gjort antyd­ning til å høre hen­ne. Hun vil­le for­bi meg, så klart! Jeg gikk for sak­te. Som van­lig!

Jeg går sak­te for­di jeg ikke kan gå for­te­re. Ja, med mind­re jeg skal ram­le oppi kjøle­dis­ker, butikk­hyl­ler, etc. Jeg vil ikke tol­kes som dri­tings uten pro­mil­le! Og det vil­le være dund­ren­de urett­fer­dig å bli bort­vist, bare for­di jeg er sånn — ikke gikk på Vino­mon­po­let først, og fikk meg en «kyke­li­ky». Det vi si en kvart­fla­ke med brun bit­ter. Jeg drik­ker prak­tisk talt ikke alko­hol, annet enn i utrengs­mål. Meg om det.

Jeg trod­de vir­ke­lig at vi bod­de i et fritt og demo­kra­tisk land, der det er plass til oss alle. Butik­ken til Berg­s­eng i Stor­gata var en gang i tiden byens størs­te. Hvor­dan blir det plass til alle nå, som vi er dob­belt så man­ge, og alle butik­ke­ne er stør­re enn den jeg befant meg i? Det må være lov å spør­re. Men jeg sa ikke­no’…

Jeg har kun før­lig­het i halve venstre­fo­ten. I til­legg had­de jeg gått hjem­me­fra og var sli­ten på grunn av smer­ter alle­re­de. Men min dag­li­ge spa­ser­tur er bot og bed­ring for man­ge av de tin­ge­ne som gjør godt i livet. Det­te heg­ner jeg om som «fan­den syter for sine». For­di det er kun medi­ka­men­tell behand­ling som gjør at jeg i det hele tatt kan stå på to bein og gå uten hjelpe­mid­ler, fryk­ter jeg. Rulle­stol har jeg, og jeg vil aller helst ikke sitt i den igjen. Nå benyt­tes den til å vas­ke gulv for­di hver­dags­trim­men vil jeg ikke være for­uten. Det er vik­tig med frisk luft, spa­ser­tu­rer, være en del av stor­sam­fun­net som alle and­re, også for meg. Kan­skje mer, til og med?

Inn­til nylig gikk jeg all­tid og hand­let under Dags­revy­en. Da fikk jeg gå i ro og mak for­di det er det jeg tren­ger! Og for en utål­mo­dig sjel har det­te vært en hef­tig prø­vel­se, man­ge gan­ger. Nord­menn er sam­ti­dig blitt så utål­mo­di­ge at det byr meg imot å fer­des på de tider, da det lesen­de og arbei­den­de fol­ket er ute i gate­ne. Det er snart ikke plass igjen for meg. Selv i små­byen Lil­le­ham­mer.

Og jeg spør jeg kon­ti­nu­er­lig: Has­ter det slik å kom­me for­test mulig inn på kirke­går­den? Er man vir­ke­lig blitt så tra­vel? Har man plan­lagt sine liv så trangt? Jeg vet ikke.

Inter­nett har der­for blitt det sted der jeg har kun­net hen­ge med i svin­ge­ne, gle­de meg over gam­le bekjent­ska­per og stun­dom glem­me det som i prak­sis er blitt mitt liv som sakte­gå­en­de film. Det­te er de ras­kes­te bei­na mine. Face­bo­ok ga meg til­ba­ke noe av det sosia­le livet jeg ikke kan leve ut len­ger. Jeg har ikke kref­ter til mer. Smer­te­ne sty­rer hele livet.

Folk bedøm­mer meg kan­skje ut i fra de gan­ge­ne de ser meg gå i gate­ne? Javel. Men det er alt­så de bes­te øye­blik­ke­ne i døg­net. Ellers må jeg være hjem­me. Det hen­der like­vel jeg går i minus, sei­nest i går. Da måt­te bro­ren min kjø­re meg hjem. Og det ble ingen mid­dag sam­men med mor. For hen­ne hen­ter jeg en gang i uka til å være sam­men — over en mid­dag — med den lil­le fami­li­en vi er blitt.

For litt over et år siden ble det imid­ler­tid tid til å snak­ke ut og om hvor­for jeg førs­te gang slet­tet noen, også. Det var som nevnt den­ne dagen i rom­jula at pro­vo­ka­tø­ren snek seg inn på det bor­det som jeg satt ved. Da vir­ket han opp­rik­tig lei seg for at han ikke had­de for­stått min situa­sjon. I til­legg men­te han at jeg måt­te da ha mer intel­lek­tu­ell styr­ke til å tak­le sli­ke ver­ba­le skyts. Ja. Nei. Alt­så.

Den gang trod­de jeg på hans «kro­ko­dille­tå­rer» med bekla­gel­ser. Men hvis han ikke len­ger for­står hva han skri­ver selv, så bør han nå hive mobil og tas­ta­tur vegg­imel­lom. Eller hol­de fing­re­ne unna Facbook. Det gis ingen all­menn rett til å mob­be, kren­ke, sji­ka­ne­re. Det er ikke en gang til­latt, har jeg latt meg for­tel­le.

Kostbare fjær

Jeg kun­ne på bak­grunn av det som ble skre­vet, søkt juri­disk bistand. Jeg kun­ne sak­søkt ved­kom­men­de for­di det­te er sji­ka­ne av yppers­te mer­ke. Det er til og med inju­ri­e­ren­de, hvil­ket er et lov­brudd i Nor­ge. I til­legg er det usant og tatt ut av sam­men­hen­gen, slik «Fan­den leser Bibe­len».

Vi kal­ler det­te for hers­ker­tek­nik­ker når det er menn som snak­ker slik til kvin­ner. Det er sam­funns­top­per med langt mer hard­fø­re kar­riè­rer enn meg som har gjort akku­rat det i Nor­ge. Og fått på puk­ke­len etter­på.

Jeg begyn­ner ærlig talt å bli mett på nytt­års­ta­ler der man snak­ker om inklu­de­ring, mang­fold og et stor­sin­net Nor­ge, også. Jeg ser sjel­dent prak­sis. Kun lov­ta­ler.

Men jeg løper ikke til mor og slad­rer, som en snørr­unge vil­le gjort. Ikke er jeg kvin­ne eller «cross­dres­ser» hel­ler, for den del. Og jeg orker ikke å bli den førs­te som ska­per ytter­li­ge­re pre­se­dens omkring kom­men­tar­felt. Det vil­le gått ut over ytrings­fri­he­ten, er min kjepp­hest. Og når det ikke går an å bli for­lik­te på Face­bo­ok, så slet­ter og stry­ker jeg her­etter hele bekjent­ska­pet. Ver­re er ikke dét.

I til­legg beta­ler jeg mine reg­nin­ger selv. For meg selv. Og helt ale­ne av egen lom­me­bok. Advo­ka­ter til lan­ge tau­trek­nin­ger i et sivilt søks­mål — nei, det har jeg slett ikke råd til. Meg om det. Men det sier sitt at jo rike­re man er, desto mer rett­fer­dig­het opp­når man i det­te sam­fun­net.

Men: I den grad jeg kan stå opp­reist, så gjør jeg det. Jeg gjem­mer meg ikke for grunn­leg­gen­de usan­ne og høyst kren­ken­de kom­men­ta­rer. Nå skri­ver og ten­ker jeg høyt her — inne på mitt eget nett­sted. Her har jeg auto­no­mi. Det beta­ler jeg til og med pen­ger for — av egen lom­me —  for å kla­re. Det­te er en hobby jeg dyr­ker enn å sit­te foran bar­dis­ker og sip­pe over hvor urett­fer­dig livet er blitt. Eller kjef­te på alle and­re for­di jeg ikke opp­når til­strek­ke­lig opp­merk­som­het. Eller hvor ster­ke smer­ter som eter meg opp innen­fra. Jeg har i dag sågar vært på smerte­kli­nikk i Oslo, for ikke å bli en slik.

For: Her på min egen kjøl kan jeg slet­te de kom­men­ta­re­ne jeg vet er kren­ken­de. Jeg kjen­ner lov­ver­ket. Det gjør mot­par­ten åpen­bart ikke. Og Face­bo­ok gir vel blan­ke blaf­fen i oss, all den tid vi fra­skrev oss ret­ten i for­hold til dem, da vi sig­ner­te oss for en kon­to der. Hvis man ikke vet det, så bør man sjek­ke bru­ker­av­ta­len en gang til, dess­ver­re.

Men i for­hold til at Face­bo­ok er et åpent forum, så er det også like for­dømt en del av nors­ke lover. Nord­menn kan til­ta­les og døm­mes for sine skrift­li­ge utta­lel­ser her i Nor­ge.

En bekjent skrev noe klokt i fjor. Det er ingen prin­si­pi­ell for­skjell på et brev til redak­tø­ren og Face­bo­ok. Helt enig! Det er den vei­en det går i vår digi­ta­le tids­al­der, når vi snart ikke får aviser men bare bolig­an­non­ser i bøt­ter og spann. Og det er en viss pre­se­dens i for­hold til rasis­tis­ke utsagn alle­re­de. Men jeg spar­ker like­vel ingen som i prin­sip­pet lig­ger nede. Der­for span­de­rer ikke jeg nye buk­ser på advo­ka­ter.

Det er når man leser kom­men­ta­ren jeg ble kon­fron­tert med at man pus­ser bril­le­ne en gang til. Det er som om man gjen­kjen­ner hva Nietz­sche skrev i nett­opp Slik tal­te Zara­thust­ra. Jeg tror han skrev noe sånt som det­te:

Jo mer man stir­rer ned i i avgrun­nen, desto mer blir man en del av den.

Det er en til­stand jeg har slut­tet å stir­re meg blind på eller syn­ke ned i, for å bli en del av den. Jeg adres­se­rer mine smer­ter til en kli­nikk i Oslo i ste­det. Fer­dig med det.

Kråkens selvangivelse

For å ta det førs­te først! Jeg har hett Lar­sen før. Nå heter jeg Stor­san­den. Begrun­nel­se­ne til å byt­te navn, var dis­se:

  • Jeg skif­tet etter­navn i 2002 for­di jeg had­de tenkt på den saken i man­ge år, innen jeg søk­te om — og fikk inn­vil­get — plass­nav­net min far­far strøk, da han gif­tet seg i 1915. Jeg gjor­de det for­di jeg var søkk­lei av å bli for­veks­let med man­ge and­re. Ikke minst var jeg lei av feil­sendt post samt en navne­brors høyst uveder­hef­ti­ge for­hold til adres­ser og ube­tal­te reg­nin­ger i Oslo. Jeg fikk reg­nin­ger og inn­syn i slikt jeg ikke had­de noe med!
  • Jeg skif­tet navn for­di jeg var møkk­lei den skyg­gen som en del av slek­ta kas­tet over mitt liv i Lil­le­ham­mer. Jeg byt­tet navn for­di jeg vil­le stå monn splitt ale­ne i ste­det for å gjem­me meg bak mer enn 2.600 navne­brød­re. Det fin­nes kun én Ter­je Stor­san­den. Det er meg.
  • Jeg har vært gjen­stand for en rek­ke for­vik­lin­ger, der jeg til og med ble flyt­tet av Folke­re­gis­te­ret for­di en navne­bror i Lil­le­ham­mer had­de sendt flytte­mel­ding. Ved en inku­rie ble jeg først kjent med for­hol­det da man ved års­skif­tet had­de sendt mine års­opp­ga­ver til den som vit­ter­lig had­de flyt­tet, og som had­de sendt mel­ding om det. Jeg ga Folke­re­gis­te­ret val­get mel­lom å gjø­re om flytte­ved­ta­ket promp­te eller slut­te med per­son­num­re. NB! Det var Sta­ten og — in casu — Folke­re­gis­te­ret med Skatte­eta­ten som inn­før­te sys­te­met. Da fikk de jag­gu føl­ge sitt eget num­mer­sys­tem, men­te jeg! De flyt­tet meg hjem uten å muk­ke.
  • Førs­te gang jeg søk­te om å få skif­te etter­navn, var på 1980-tal­let. Jeg søk­te om det sam­me i 1993, da jeg skul­le for­nye pas­set mitt. Jeg fikk avslag for­di søk­na­de­ne ikke var skik­ke­lig begrun­net. Hvis jeg bare had­de visst at jeg treng­te en kopi fra ei kirke­bok, attes­tert sådan, så vil­le jeg ha skif­tet til Stor­san­den alle­re­de den gang. Så len­ge har jeg gått med øns­ket om skif­te ut et navn jeg ikke har noe for­hold til. Det peker kun til­ba­ke på min olde­fars for­navn: Lars.
  • Jeg sier all­tid på mil­des­te måte at jeg ikke heter Lar­sen len­ger — hvis jeg møter noen som ikke vet om det. Sam­ti­dig påpe­ker jeg at jeg respek­te­rer før­ti år med Lar­sen som etter­navn, så jeg kland­rer ingen som for­glem­mer eller for­snak­ker seg. Jeg sier til hver især at «jeg har byt­tet etter­navn, ikke hode på ven­ner og bekjen­te».
  • Jeg er til og med så pir­ke­te at jeg skif­ter vek­sel­vis mel­lom Lar­sen og Stor­san­den — når jeg for­tel­ler om noe i for­tid og jeg het Lar­sen, for eksem­pel.

Brusing med fjær

Så er det selv­sagt det­te om min slyn­gel­ak­ti­ge fram­ferd i trygde­sys­te­met: Alt­så kon­no­ta­sjo­nen om min uføre­trygd, der jeg er «et troll for NAV

  • Ja, jeg er ufør for­di jeg ikke har rest­ar­beids­evne etter to omfat­ten­de og mis­lyk­te rygg­ope­ra­sjo­ner. Jeg er kro­nisk smerte­pa­si­ent. I til­legg sover jeg lite på grunn av dia­gno­se­ne. Jeg sli­ter med nevro­pa­tis­ke smer­ter, det man mer fol­ke­lig kal­ler fantom­smer­ter, før i tiden. Det hjel­per lite at venstre­fo­ten fort­satt er fes­tet til hof­ten.
  • Det­te har jeg tatt kon­se­kven­sen av. Der­for spa­rer jeg omver­den for inn­sy­net, slik at man ser meg kun når jeg har over­skudd til det. Men la gå at ved­kom­men­de satt 2. jule­dag og holdt et langt fore­drag om sine smer­ter etter en omfat­ten­de kne­ope­ra­sjon uten at jeg sa et pip. Jeg viss­te utmer­ket godt hva han snak­ket om. Jeg tenk­te vel at han fikk ta den tun­ge turen med smerte­kli­nikk i Oslo, slik jeg har gjort i mer enn åtte år. For det tar vit­ter­lig tid å buk­lan­de etter at man prak­tisk talt har «trip­pet» på smer­ter i fle­re år. Jeg mis­for­sto kan­skje at han var ute i et annet ærend enn å snak­ke om sine smer­ter. Ham om det.
  • En hver øko­nom og jeg skjøn­ner det ved­kom­men­de og stor­sam­fun­net ikke kan eller vil skjøn­ne: Man sit­ter ikke fri­vil­lig igjen med mind­re enn 40% av års­inn­tek­ten som jeg had­de før ryg­gen kol­lap­set — res­ten av livet. Ja, for med viten og vil­je å sny­te fel­les­ska­pet for trygd. Da bør man søke om å få til­ba­ke skole­pen­ge­ne. For så dår­lig er jeg ikke i mate­ma­tikk og per­son­lig øko­no­mi. Ennå. Det­te er en myte som er svært utbredt. Og jeg er fly for­ban­na over at «å nave» ble kåret til årets nyord i 2012 av Språk­rå­det. Jeg trod­de det ordet eksis­ter­te fra før. Det var slikt som bøk­ke­re (les: hjul- og tønne­ma­ke­re) drev med. Et utdødd hånd­verk. Jeg vet, jeg vet. Men like­vel ikke noe nyord, i mine øyne!
  • Det er ikke gjort i en fei å bli uføre­tryg­det, hel­ler. For min del tok det smer­te­rike 10 år som ube­talt post­bud for at eta­ten skul­le få behand­let søk­na­de­ne mine fort nok. Det vir­ket ikke som at det var jeg som var syk, for å si det slik. Og den par­ten som var minst lære­nem og skjøn­te hvil­ken vei det bar, det var selv­sagt eta­ten og Sta­ten.
  • Sta­tens for­len­ge­de arm av inn­kre­ve­re i Brønn­øy­sund tror jeg ikke er mind­re nåde­løse enn tor­pe­do­er hel­ler, for den del. Jeg mis­ter kan­skje ikke en arm, eller noe slikt? De bare for­sy­ner seg av lønns­ut­be­ta­lin­ger. Boms! Fer­dig med det. Ett ved­tak i pos­ten. Sei­ne­re opp­da­get en saks­be­hand­ler at de kan­skje had­de for­synt seg litt grå­dig, men da var det for seint. Det var ingen bekla­gel­se eller refu­sjon å hen­te av den grunn. Gjort er gjort, spist er spist. Ved­ta­ke­ne var fat­tet. Bor­det fan­get!
  • Jeg skam­mer meg ikke over å heve den uføre­tryg­den jeg får, hver måned. Ikke kla­ger jeg på utbe­ta­lin­gens stør­rel­se, hel­ler. Det har jeg ald­ri gjort, enda det har vært eks­tremt trangt øko­no­misk i peri­oder. Det er imid­ler­tid den for­sik­rings­ord­nin­gen vi har i Nor­ge. Er man uenig i den, så får man søke seg inn i poli­tik­ken og ta debat­ten der. På prin­si­pi­elt og ikke per­son­lig grunn­lag, i ste­det for å kom­me med beskyld­nin­ger mot enkelt­in­di­vi­der om hvem som beta­ler hus­lei­en til hvem. Som om det er det spor bed­re for en ansatt i offent­lig for­valt­ning? Hvor­vidt man blir valgt, er jo en helt annen sak, også. Til­lit hand­ler om noe mer enn å sji­ka­ne­re folk, vet jeg av erfa­ring. Det er ikke en av grun­ne­ne til at jeg ald­ri har søkt poli­tisk makt. Men jeg har hatt verv i poli­tikk man­ge nok gan­ger til å vite litt. Det gjel­der ikke mot­par­ten, så vidt meg bekjent.
  • Det var ikke jeg som skap­te Folke­tryg­den. Det gjor­de Stor­tin­get og Regje­rin­gen i 1967. Da var jeg 5 år gam­mel, og så vidt jeg kan hus­ke uten noen inn­fly­tel­se på beslut­nin­gen. Men jeg har betalt min skatt med gle­de for­di jeg viss­te at da had­de jeg en sosial­for­sik­ring. Det er slikt som rikin­ger ikke for­står, annet enn at de kjef­ter på skatte­sys­te­met -og vet at de får ingen trygd, all den tid de hel­ler ikke har inn­tekt men avkast­ning på inves­te­rin­ger = for­mues­katt, som de vil fjer­ne helt. Og de vil jo helst at alt skal være pri­va­ti­sert, slik at de slip­per å for­hol­de seg til de for­vorp­ne under­klas­ser.
  • Sosia­le for­sik­rin­ger for­val­tes av NAV. Ergo er det­te noe jeg har spart opp! Da får de ta all den pep­per som kom­mer, hvis og om de ikke leve­rer de tje­nes­te­ne de er satt til å for­val­te. I ste­det er det kjent i skri­ven­de stund at de bru­ker 25% av arbeids­ti­den på å hol­de orden i papi­re­ne, ikke ansten­dig behand­ling av for­sik­rings­ta­ker­ne og — in casu — deres opp­drags­gi­ve­re. Det må være noe ryken­de galt i papir­hau­gen? For en som har arbei­det fle­re år i man­ge typer arkiv, til og med i Riks­ar­ki­vet, så vet jeg bitte­litt om hva det­te inne­bæ­rer.
  • Det skal inn­røm­mes at jeg tid­vis har vært utål­mo­dig i for­hold til NAV og for­gjen­ge­ren Trygde­eta­ten. Sta­ten had­de all ver­dens tål­mo­dig­het når det gjaldt dem selv, null tole­ran­se for meg og min situa­sjon. Og det er Sta­ten som har nes­ten rui­nert meg øko­no­misk to gan­ger det sis­te tiåret med sin utål­mo­dig­het, enda det er vel hele befolk­nin­gen som brød­før dem — ikke omvendt.
  • Jeg beta­ler all­tid reg­nin­ger først. Så kan jeg spi­se og leve, med det jeg har råd til. Det har jeg fak­tisk gjort et helt liv, selv i den tiden da jeg het Lar­sen og i peri­oder var en lut­fat­tig stu­dent.

Pen­ger luk­ter som kjent ikke, uan­sett hvor de kom­mer fra, NAV inklu­si­ve. Der har jeg opp­ar­bei­det de ret­tig­he­te­ne jeg nå nyter fruk­te­ne av. Saken er fer­dig utre­det. Dreamliner’en min har gått inn for lan­ding!

En spirrevipp ved Rubicon

Jeg var brysk da min tål­mo­dig­het var opp­brukt i trygde­sys­te­met for­di de inn­vil­get seks og seks uker med reha­bi­li­te­rings­pen­ger i en årrek­ke. Jeg opp­søk­te dem for­ut for at peri­oden nok en gang vil­le løpe ut sam­ti­dig som jeg skul­le reope­re­res i 2005. Da vil­le jeg ikke se de brev jeg fikk i pos­ten mens jeg lå på syke­hus.

Jeg er ale­ne. Jeg har all­tid vært ale­ne. Jeg har ikke noe annet bakke­mann­skap enn meg selv. Og jeg tar ansvar for mitt eget liv. Hver gang, som det heter så smukt i Piet Heins Tuborg-rekla­me!

Av bit­ter erfa­ring vet jeg at man til­bake­da­te­rer ingen­ting i Sta­ten, NAV inklu­dert. Den lek­sa lær­te jeg mens jeg var på Cato­sen­te­ret i 2001. Det var midt i som­mer­fe­rien. Min davæ­ren­de fast­le­ge var på ferie, og had­de ikke sendt inn syke­mel­dings­blan­kett II. Det ble dyrt for meg, for å si det slik.

Jeg var der­for for­ut­se­en­de i 2005, slik at jeg ikke skul­le mis­te fire nye uker av stø­na­den jeg had­de krav på. I til­legg vil­le jeg ram­let padde­flatt ut av sys­te­met. Jeg måt­te alt­så gått nye run­der med de sam­me for­døm­te blan­ket­te­ne, søk­na­de­ne, møte­ne, etc. Og jeg vet hva Sisy­fos’ arbeid er for noe. I de monst­rø­se i Nor­ge vir­ker det ikke slik. Sys­te­met er en full­tids jobb! Og i den grad jeg lever så len­ge, ser jeg fram til det rama­skri­ket det vil bli — når de selv­rett­fer­di­ge og ras­ke blir den sva­ke par­ten. En sånn som meg.

Gadd vite hvor­dan det­te hånd­te­res for enke­fru Han­sen, også? Som har vært vant til at ekte­man­nen admi­ni­strer­te hele livet hen­nes. Det er blant mine kjepp­hes­ter mot det­te sys­te­met. Hva skjer hvis hun blir dement og roter med papi­rer og sånt? Jeg gle­der meg ikke til å bli gam­mel. Jeg tror ikke at jeg blir så gam­mel, hel­ler. I prak­sis har jeg levd mitt liv som at hver dag over fyl­te seks­ti blir rein bonus. Der kan Sta­ten spa­re mye, hvis de bare lar meg dam­pe på mine siga­ret­ter ufor­styr­ret. Jeg kre­ver ikke mer.

Der­for sa jeg føl­gen­de på trygde­kon­to­ret:

«Det er ikke slik at jeg står her for­di du sit­ter der. Du sit­ter der for­di jeg står her. Husk det!»

For det var selv­sagt det jeg skul­le ha gjort. Latt hum­la suse og hol­de kjeft, sånn at alle fikk mer å gjø­re. Det er slikt som ska­per arbeids­plas­ser og inn­tek­ter. Bare ikke for meg. I til­legg skul­le jeg sul­te helt unød­ven­dig, og dras­tisk for­ver­re beta­lings­ev­nen. Det hef­ter jo ikke NAV for, må vite!

I møte med en ansatt i offent­lig for­valt­ning er det selv­sagt uhørt å snak­ke slik. De har jo følel­ser, de også. De gjør så godt de kan. Bare ikke jeg, kan det vir­ke som.

Det synes jeg er drøyt. Vel­dig drøyt. Når det alt­så er det sam­me sur­ret om hvem som beta­ler for hvem, hele tiden. Fra det hol­det.

Kan­skje er det frekt sagt for­di det jo er en kjens­gjer­ning at «man biter ikke den hån­da som mater deg»? Vel, jeg mener det­te er gjen­si­dig. Uten meg had­de vel offent­li­ge eta­ter ikke had­de kon­to­rer eller opp­ga­ver. Og NAV vel­ger selv å kal­le seg et vel­ferds­kon­tor. Av og til for fol­ket, når de blir stilt til veggs. Det loves bot og bed­ring hver gang. Jeg sli­ter med for­bed­rin­ge­ne.

Men min erfa­ring er at det opp­ly­ses for lite om slikt som folk kan for­stå. I til­legg får vi lang­halm av papi­rer, som i seg selv er x svim­len­de antall sider, der­som de kan spa­ven­de regel­ver­ket mot meg. Det er byrå­kra­ter som gjør slikt, ikke de medi­si­ner­ne som behand­ler meg. Ellers hører jeg ikke et knyst. Ei hel­ler et til­rette­leg­gen­de ord eller brev om at jeg har krav på noe, bør gjø­re noe, fore­ta meg noe. Ja, sånn at de kan­skje fikk litt mind­re papi­rer å admi­ni­stre­re! Og litt mind­re av den gret­ne, guf­ne typen. Sån­ne som meg.

Med det­te er ter­nin­gen kas­tet.

This is the end

This is the end…

of any­thing but a beati­ful fri­endship.

Jacta est alta!

Jeg opp­rett­hol­der fore­lø­pig Face­bo­ok-kon­to­en, hol­der meg langt unna de fel­te­ne der jeg kan «stø­te» den føl­som­me fjær­kos­ten — og sat­ser på at jeg lærer ennå mer om Nietz­sches tan­ker uten alt for mye stå­hei. Kan­skje det til og med kan bli slik Shake­spea­re hev­det: Troll kan tem­mes!?!

Gadd vite hvem som har gått på en noir av oss?!? Som om jeg bryr meg.

Vel, jeg gjør jo det. Selv­sagt gjør jeg det! Gans­ke enkelt for­di jeg er et men­nes­ke. Håpet for fram­ti­den er at jeg skal for­ed­le meg selv vide­re til et medmen­nes­ke. Det har vært man­gel­vare i og ved meg — i alt for man­ge år. Smer­te­ne har stuk­ket av med den bed­re halv­de­len av meg.

Jeg tren­ger ikke bly­lodd rundt bei­na, til å lage snuble­trå­der i mitt eget liv i det­te jubi­le­ums­året, hel­ler. Det hol­der mer enn len­ge med tyngde­kraf­ten.

I det­te året fei­rer vi noe så fun­da­men­talt som Grunn­lo­ven. Det er like vik­tig med kam­pen for ret­tig­he­te­ne — nå som for 200 år siden!

Takk for opp­merk­som­he­ten!

23. janu­ar 2014

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: