Stille før stormen

Det er stil­le før stor­men der­som søn­nen til Joe Zawin­ul får det som han vil. Han har som mål å lage en doku­men­tar om kan­skje det «vik­tigs­te» ban­det for den moder­ne jaz­zen, enda jazz-puris­ter insis­te­rer på at det var alt annet enn jazz de spil­te i Weather Report. Skjerm­bil­de: Weather Report’s Incre­dib­le Jazz Jour­ney.

Mulig det at de ikke spil­te jazz per se. Og i hvert fall ikke på den tiden da de ga ut 16 even­tyr­lig mang­fol­di­ge vinyl-pla­ter. Selv kal­te jeg ban­det for det bes­te fusion-ban­det, den gang — og nå. Det ban­det som spil­ler i video­en så jeg fak­tisk i 1980. Kon­ser­ten var en så over­vel­den­de  opp­le­vel­se at jeg måt­te være hjem­me fra sko­len dagen etter!

Jazzrock eller fusion?

Det er for man­ge ele­men­ter til at vi kan kal­le Weather Report for et jazz­band, selv om de to ruven­de stør­rel­se­ne i ban­det var og er blant jaz­zens sto­re navn: Joe Zawin­ul og Way­ne Shor­ter. De møt­tes førs­te gang i May­nard Fer­gu­sons stor­band i 1959. Siden elek­tri­fi­ser­te Miles Davis sin musikk i par­hest med nett­opp Zawin­ul, som inn­til da had­de spilt og gjort stor suk­sess i Can­non­ball Adder­ley’s kvin­tett.

Joe Zawin­ul beskrev en gang ban­dets musi­kals­ke meto­de omtrent slik:

«Eve­rybody and nobody solo!»

Det er løse­lig det vi kal­ler kol­lek­tiv impro­vi­sa­sjon. Eller slik jeg for­nem­mer at ei melodi­lin­je tra­ver rundt i hele ban­det mens et hvert inn­spill pluk­kes opp av de and­re, og så spil­ler de med og opp imot hver­and­re. Stei­ke ima­gi­na­tivt, nr jeg tus­ler rundt i hjem­byen min, alt­så!

Dokumentar i produksjon

Jeg gir i prin­sip­pet blaf­fen i merke­lap­per, hvis og om musik­ken sit­ter i øra. Det har den bemer­kel­ses­ver­dig gjort i mer enn 35 år. Jeg fikk den førs­te ski­va i jule­pre­sang i 1977. Da var «Heavy Weather» blod­fersk i Ril­la Plate­bar på Lil­le­ham­mer. Anta­ke­lig var den sjap­pa Nor­ges bes­te og mest all­si­di­ge. Der fikk man kjøpt alt hva en kun­ne begjæ­re. Dess­ver­re var jeg ikke fram­synt nok til å kjø­pe Arne Dom­ne­rus’ for­bud­te LP «Ja, vi els­ker». Men samt­li­ge ski­ver av Weather Report ble i hoved­sak kjøpt der. Eller jeg fikk dem i pre­san­ger.

Uan­sett har Weather Report gitt meg tre sto­re kon­sert­opp­le­vel­ser. Nå har jeg ei t-skjor­te alle­re­de fra Joe Zawin­uls sønn sitt pro­sjekt, der de skal lage doku­men­tar om kan­skje tide­nes live-band for de mer pro­gres­si­ve sje­le­ne på 1970- og 80-tal­let. I skri­ven­de stund har de klart målet om å sam­le inn $50.000 til å pro­du­se­re Calm Before The Storm (Tony Zawin­ul og Danny Kast­ner, 2014). Det er et tref­fen­de navn etter­som det er umer­ke­li­ge 28 år siden de ga ut sin sis­te ski­ve This is This (1986).

Siden Zawin­ul og Shor­ter skil­tes som ven­ner i 1986, har jazz­rock­en blitt mer skitt enn kanel. Weather Report ruver fort­satt i his­to­ri­en mens Zawin­ul ble world-musi­ker — en sjan­ger han kan­skje spil­te i 25 år, før de over­ho­det kom på å klle den musikk­sjan­ge­ren for noe så intet­si­gen­de «world music». Shor­ter der­imot har fort­satt som den vik­tigs­te post-Colt­ra­ne sak­so­fo­nis­ten. Og sånn glir de alt annet enn umer­ke­lig inn i his­to­ri­en. Der­for er  doku­men­ta­sjo­nen vik­tig!

Nå blir det i hvert fall ny t-skjor­te (bil­det) til påske! Jeg doner­te $45,00 til pro­duk­sjo­nen. Der­med får jeg nav­net mitt på rulle­teks­ten + DVD i pos­ten, også. For den run­de sum av omtrent­lig NOK 300,00! Det er fak­tisk bil­li­ge­re enn ei vinyl­pla­te i 1980, det…

I mens kan man jo gle­de seg stort over Weather Reports mest kjen­te låt, Bird­land. Den fikk vi høre førs­te gang på nett­opp «Heavy Weather». Sei­ne­re har så vel May­nard Fer­gu­son, Quincy Jones og Man­hat­tan Trans­fers gjort sine cover-ver­sjo­ner. Sist­nevn­te sågar med tekst. Det var så pass vel­lyk­ket at de fikk syn­ge med på «Whe­re The Moon Goes» på ski­va Proces­sion (1983)!

Under fin­ner man en video­miks fra YouT­ube. Det er vel verdt et gjen­hør eller en opp­da­gel­ses­ferd for nybe­gyn­ne­re. Eller som en gutt­unge på ran­gel spur­te meg om i som­mer, da jeg gikk hjem med Live And Unre­leased (2002) på øra, og han hør­te en stund på «Man In The Green Shirt»:

Drit­kult! Hva heter grup­pa?

Da ble jeg vel­dig blid… Eller som Wer­ge­land hev­det: Ung maa ver­den endnu være! For meg er der­imot Weather Report blitt rei­ne rust­ban­ke­ren, hvis og om jeg må ga av meg et humør… Etter­på er jeg i hvert fall blid som ei ler­ke.

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: