Vårfornemmelser 2014

Det vår­es langt mot nord. Her i Lil­le­ham­mer begyn­te det litt i det små, etter at vi had­de hatt to snø­rike måne­der fra midt­en av janu­ar til midt­en av mars. Nå har feie­bi­len kjørt ei run­de. Det er årets sik­res­te vår­tegn. 

© Alle foto: Ter­je Stor­san­den

Vi skal ikke kla­ge på vin­te­ren i dal­strø­ka inna­for i år. Det vil si at febru­ar ble uen­de­lig grå, til tross for at det ble svært mildt for års­ti­den. Mars har der­imot for­tont seg langt bli­de­re.

Vår og påske

Det vår­es jevnt over mye tid­li­ge­re enn før. Det vil si at i fjor snød­de det så seint som i begyn­nel­sen av mai. Det var til gjen­gjeld bare et skrem­me­skudd før tusen­årets flot­tes­te som­mer ankom til pin­se. Den kom his­to­risk tid­lig. Pinse­af­ten falt på sel­ves­te 18. mai i fjor.

I år er det ikke lett å si, annet enn at det er til­løp til vår­yrt fugle­kvit­ter. Nøtte­skri­ka er kom­met, for eksem­pel. En flagg­spett har tatt til­hold i ei nær­lig­gen­de furu, kan det høres ut som. Og skjæ­ra er som van­lig irri­te­ren­de til­ste­de, sta­dig flak­sen­de over tunet, på jakt etter noe å spi­se.

Det er for­res­ten slikt som får en til å ten­ke over mang­fol­det i natu­ren rundt oss. Et mang­fold vi ikke vil ved­stå oss når det kom­mer til vår egen skap­ning: men­nes­ket. For det er jo sta­dig poli­tisk holm­gang om nett­opp det­te for alle uten lys lugg og blod­lin­jer til­ba­ke til Eirik Rau­de…

På søn­dag snak­ket jeg med mor om at det kan­skje blir tid­lig vår i år, all den tid det er tre uker igjen til påske. I 25 år har vi gjort unna den i førs­te halv­del av april. Sei­nest!

I år fal­ler pås­ka på «nor­ma­le» dato­er — for førs­te gang siden 1989. Det var det året vi gikk inn i syk­lu­sen med «den stil­le tid» så tid­lig. Det har med fast­set­tel­sen av pås­ken etter et kirke­møte i Nikea å gjø­re, kfr. den­ne artik­ke­len. Det vil si Palme­søn­dag er førs­te søn­dag etter førs­te full­måne etter vår­jevn­døgn 21. mars.

Lavsko

Jeg nevn­te også for mor at da vi gut­te­ne var små, var det van­lig at vi ikke fikk gå med lav­sko (alt­så som­mer­sko) før 1. mai. Hun stus­set litt på det en stund, innen hun under­stre­ket at det ikke var aktu­elt med som­mer­sko før etter at Grunn­lovs­da­gen 17. mai.

Det var som regel den dagen i året at vi måt­te gå med lav­sko, for den del. I etter­krig­ti­den gikk alle fest­kledd, må vite. I prin­sip­pet betyd­de det nypus­sa, svar­te lav­sko.

Eller at vi gikk i uni­form i den gutte­mu­sik­ken som hele Nor­ge syn­ger om i «Her kom­mer gutte­mu­sik­ken». Det skyl­des at kom­po­nist og tekst­for­fat­ter Kjell Lund er lille­ham­ring. Han skrev san­gen og fram­før­te den i Barne­ti­men for de mins­te på radio.

Pus­sig nok hus­ket mor det­te om lav­sko. Det er litt uvan­lig at hun er såpass sik­ker i en sak nå.

Mor har rett. Lav­sko var uak­tu­elt før 17. mai! Men du sto­re hvil­ken ser­vil tig­ging vi tyd­de til — før vi fikk lov. For det var jo noen år at vi fak­tisk ikke så fnugg av hver­ken snø eller is rundt 1. mai.

Vårtegn

Før om åre­ne var et av de sik­re vår­teg­ne­ne at Mjø­si­sen slapp taket og seil­te sør­over. Da had­de inn­sjø­en en tendens til å fry­se igjen i løpet av novem­ber, her i nord­enden. Og så ble isen lig­gen­de til etter påske.

Turer på Mjø­si­sen var for svært man­ge dagens påske­fe­rie i høy­fjel­let på den tiden. Det var ut på den vi dro, når vi la ut på lang­tur og ble borte hele dagen. Her satt vi enten på klapp­sto­ler med pilke­stik­ke eller vi hyg­get oss i sol­hel­lin­ga. Noen ytterst få had­de sågar hyt­te langs Mjø­sa.

Når så isen slapp, var det i hvert fall vår. Det vil si at den måt­te slip­pe taket inne i Ving­ne­svi­ka. Det er mind­re strøm der. Ergo blir isen lig­gen­de len­ger. Og midt­fjords gikk det gjer­ne en råk fra Mes­na Kar­ton­fab­rikk og ned for­bi Damp­saga, grun­net spill­vann og annet grums fra papir og cel­lu­lo­se som fab­rik­ken fikk skyl­le ut — i lik­het med at byens vann og avløp gikk uren­set i Mjø­sa inn­til 1980-tal­let.

Men pås­ken har som kjent kom­met his­to­risk tid­lig i et kvart århund­re nå. Der­med skul­le en tro at nett­opp Mjø­si­sen ble et sik­re­re vår­tegn. Slik har det ikke blitt. Sna­re­re tvert imot.

I ste­det er det nok kom­mu­nens feie­bil som er blitt vårt aller sik­res­te kort. Når den kjø­rer, så kan en trygt pus­se lav­sko og anta at vin­te­ren er for­bi. For den­ne seson­gen, i det mins­te.

Store forskjeller

Det er imid­ler­tid sto­re for­skjel­ler mel­lom hvor len­ge vin­te­ren varer her i Lil­le­ham­mer. Siden barn­dom­men har mye av byens nye bebyg­gel­se skjedd oven­for byen enn nede ved Mjø­sa, der jeg voks­te opp. Seson­gen blir gjer­ne en måned len­ger i Vår­se­ter­gren­da enn nede i sen­trum. Nav­net til tross, så lig­ger gren­da omlag 100 meter høy­ere i ter­ren­get.

På bak­sida, som en gjer­ne omta­ler vest­si­den av byen, er det om enn enda brat­te­re. Det er her de omtal­te Rei­stadbkak­ke­ne lig­ger. De skil­ler klin­ten fra hve­ten i syk­kel­lø­pet Tour of Nor­way, der trasé­en for Konge­etap­pen er plas­sert.

Legg til at sola ikke står like høyt fra mor­ge­nen av på vest­si­den av Gud­brands­dals­lå­gen og Mjø­sa, så har man et kom­plett bil­de av sesong­va­ria­sjo­ne­ne i Lil­le­ham­mer.

Sandvigs framsynte museum

Selv bor jeg midt i byen men i gang­av­stand til Mai­hau­gen — Nor­ges størs­te fri­lufts­mu­se­um. Her er det enkelt å se hvor kort det er mel­lom vår og vin­ter. Alt­så hvil­ke fine nyan­ser det er mel­lom vin­ter­føre eller vår­blø­te sti­er.

Det er bratt på Mai­hau­gen — mel­lom gårds­tu­ne­ne nederst på muse­et og oppe på seter­an­leg­get. Ja, nett­opp slik det var og er i land­bru­ket.

Det hen­der ofte at jeg ten­ker på hvor for­ut­se­en­de den dans­ke tann­le­gen, som slo seg ned i Lil­le­ham­mer, var i val­get av det lille­ham­rin­ge­ne betrak­tet som en sump og umu­lig are­al for å etab­le­re et muse­um.
Sågar den sto­re, dans­ke film­kunst­ne­ren Carl The­odor Drey­er kom til Lil­le­ham­mer og laget en film på muse­et: Glom­dals­bru­den (1926). Det­te er ikke blant hans vik­tigs­te fil­mer. Glom­dals­bru­den er imid­ler­tid sis­te film før ha begikk sitt sto­re mes­ter­verk gjen­nom tide­ne: Le Pas­sion de Jean­ne d’Arc (1928).

I dag blir det vans­ke­lig at man ikke kun­ne fore­stil­le seg et muse­um nett­opp her.

Under fin­ner man et gal­le­ri med bil­der fra mars måned. En navi­ge­rer mel­lom dem ved å klik­ke på et bil­de + pil­tas­ter, klik­ke på hvert enkelt bil­de, osv.

 

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: