Vårfornemmelser 2014

Det våres langt mot nord. Her i Lillehammer begynte det litt i det små, etter at vi hadde hatt to snørike måneder fra midten av januar til midten av mars. Nå har feiebilen kjørt ei runde. Det er årets sikreste vårtegn. 

© Alle foto: Terje Storsanden

Vi skal ikke klage på vinteren i dalstrøka innafor i år. Det vil si at februar ble uendelig grå, til tross for at det ble svært mildt for årstiden. Mars har derimot fortont seg langt blidere.

Vår og påske

Det våres jevnt over mye tidligere enn før. Det vil si at i fjor snødde det så seint som i begynnelsen av mai. Det var til gjengjeld bare et skremmeskudd før tusenårets flotteste sommer ankom til pinse. Den kom historisk tidlig. Pinseaften falt på selveste 18. mai i fjor.

I år er det ikke lett å si, annet enn at det er tilløp til våryrt fuglekvitter. Nøtteskrika er kommet, for eksempel. En flaggspett har tatt tilhold i ei nærliggende furu, kan det høres ut som. Og skjæra er som vanlig irriterende tilstede, stadig flaksende over tunet, på jakt etter noe å spise.

Det er forresten slikt som får en til å tenke over mangfoldet i naturen rundt oss. Et mangfold vi ikke vil vedstå oss når det kommer til vår egen skapning: mennesket. For det er jo stadig politisk holmgang om nettopp dette for alle uten lys lugg og blodlinjer tilbake til Eirik Raude…

På søndag snakket jeg med mor om at det kanskje blir tidlig vår i år, all den tid det er tre uker igjen til påske. I 25 år har vi gjort unna den i første halvdel av april. Seinest!

I år faller påska på «normale» datoer – for første gang siden 1989. Det var det året vi gikk inn i syklusen med «den stille tid» så tidlig. Det har med fastsettelsen av påsken etter et kirkemøte i Nikea å gjøre, kfr. denne artikkelen. Det vil si Palmesøndag er første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn 21. mars.

Lavsko

Jeg nevnte også for mor at da vi guttene var små, var det vanlig at vi ikke fikk gå med lavsko (altså sommersko) før 1. mai. Hun stusset litt på det en stund, innen hun understreket at det ikke var aktuelt med sommersko før etter at Grunnlovsdagen 17. mai.

Det var som regel den dagen i året at vi måtte gå med lavsko, for den del. I etterkrigtiden gikk alle festkledd, må vite. I prinsippet betydde det nypussa, svarte lavsko.

Eller at vi gikk i uniform i den guttemusikken som hele Norge synger om i «Her kommer guttemusikken». Det skyldes at komponist og tekstforfatter Kjell Lund er lillehamring. Han skrev sangen og framførte den i Barnetimen for de minste på radio.

Pussig nok husket mor dette om lavsko. Det er litt uvanlig at hun er såpass sikker i en sak nå.

Mor har rett. Lavsko var uaktuelt før 17. mai! Men du store hvilken servil tigging vi tydde til – før vi fikk lov. For det var jo noen år at vi faktisk ikke så fnugg av hverken snø eller is rundt 1. mai.

Vårtegn

Før om årene var et av de sikre vårtegnene at Mjøsisen slapp taket og seilte sørover. Da hadde innsjøen en tendens til å fryse igjen i løpet av november, her i nordenden. Og så ble isen liggende til etter påske.

Turer på Mjøsisen var for svært mange dagens påskeferie i høyfjellet på den tiden. Det var ut på den vi dro, når vi la ut på langtur og ble borte hele dagen. Her satt vi enten på klappstoler med pilkestikke eller vi hygget oss i solhellinga. Noen ytterst få hadde sågar hytte langs Mjøsa.

Når så isen slapp, var det i hvert fall vår. Det vil si at den måtte slippe taket inne i Vingnesvika. Det er mindre strøm der. Ergo blir isen liggende lenger. Og midtfjords gikk det gjerne en råk fra Mesna Kartonfabrikk og ned forbi Dampsaga, grunnet spillvann og annet grums fra papir og cellulose som fabrikken fikk skylle ut – i likhet med at byens vann og avløp gikk urenset i Mjøsa inntil 1980-tallet.

Men påsken har som kjent kommet historisk tidlig i et kvart århundre nå. Dermed skulle en tro at nettopp Mjøsisen ble et sikrere vårtegn. Slik har det ikke blitt. Snarere tvert imot.

I stedet er det nok kommunens feiebil som er blitt vårt aller sikreste kort. Når den kjører, så kan en trygt pusse lavsko og anta at vinteren er forbi. For denne sesongen, i det minste.

Store forskjeller

Det er imidlertid store forskjeller mellom hvor lenge vinteren varer her i Lillehammer. Siden barndommen har mye av byens nye bebyggelse skjedd ovenfor byen enn nede ved Mjøsa, der jeg vokste opp. Sesongen blir gjerne en måned lenger i Vårsetergrenda enn nede i sentrum. Navnet til tross, så ligger grenda omlag 100 meter høyere i terrenget.

På baksida, som en gjerne omtaler vestsiden av byen, er det om enn enda brattere. Det er her de omtalte Reistadbkakkene ligger. De skiller klinten fra hveten i sykkelløpet Tour of Norway, der traséen for Kongeetappen er plassert.

Legg til at sola ikke står like høyt fra morgenen av på vestsiden av Gudbrandsdalslågen og Mjøsa, så har man et komplett bilde av sesongvariasjonene i Lillehammer.

Sandvigs framsynte museum

Selv bor jeg midt i byen men i gangavstand til Maihaugen – Norges største friluftsmuseum. Her er det enkelt å se hvor kort det er mellom vår og vinter. Altså hvilke fine nyanser det er mellom vinterføre eller vårbløte stier.

Det er bratt på Maihaugen – mellom gårdstunene nederst på museet og oppe på seteranlegget. Ja, nettopp slik det var og er i landbruket.

Det hender ofte at jeg tenker på hvor forutseende den danske tannlegen, som slo seg ned i Lillehammer, var i valget av det lillehamringene betraktet som en sump og umulig areal for å etablere et museum.
Sågar den store, danske filmkunstneren Carl Theodor Dreyer kom til Lillehammer og laget en film på museet: Glomdalsbruden (1926). Dette er ikke blant hans viktigste filmer. Glomdalsbruden er imidlertid siste film før ha begikk sitt store mesterverk gjennom tidene: Le Passion de Jeanne d’Arc (1928).

I dag blir det vanskelig at man ikke kunne forestille seg et museum nettopp her.

Under finner man et galleri med bilder fra mars måned. En navigerer mellom dem ved å klikke på et bilde + piltaster, klikke på hvert enkelt bilde, osv.

 

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: