Fem i fjellet — ved en av dem

Vi var fem glad gut­ter som møt­tes på en helge­tur til hyt­ta en barn­doms­venn eier. Tre var musi­ker­ven­ner og stu­die­ka­me­ra­ter. To var klasse­ka­me­ra­ter fra gym­na­set. Og jeg er så grise­hel­dig her i livet at jeg voks­te opp med hytte­ei­e­ren. Slikt blir det hyg­ge og bil­der av. Alle foto: Ter­je Stor­san­den ©

I utgangs­punk­tet var det fire fiske­gla­de menn + en som ikke spi­ser eller fisker stort av ørret. Sist­nevn­te er meg. Og jeg er en «van­lep­pa», som på mitt stam­me­språk betyr at man er sær i kos­ten, og har vært et feno­men i snart før­ti år. Jeg tål­te ikke mat og kas­tet opp i mer enn et år mens res­ten av ver­den spyd­de ut bann­bul­ler om flow­er-power.

Det­te var før Mat­til­sy­nets tid. Hver­ken lege­vi­ten­skap eller and­re inn­falls­vink­ler har kun­net for­kla­re hvor­for det ble slik. I prak­sis betyr det at jeg spi­ser fint lite av det jeg spis­te før opp­kast­sjau­en sat­te inn, her­under rød fisk, tomat og ket­sjup, m.m.

Eventyrlig tur og vær

I ste­det for turer på Lemon­sjø­en og Slom­ba, bruk­te jeg dage­ne til å nyte og pri­se som­mer­en. Det var fuk­tig som bare rakker’n gjen­nom Gud­brands­da­len på tors­dag. Jeg omtrent druk­net midt­veis i dalen. Der kom det et så hef­tig regn­skyll at det tru­et med å vip­pe den lil­le «bil­la» jeg kler på meg. Min Kia Pican­to var split­ter ny i fjor. Jeg ga den nav­net «Dori­an Grei» for­di den duger — til mitt for­mål! Her ble det dess­ver­re litt spin­kelt…

Grå­væ­ret lys­net opp dagen etter at jeg kom til fjells. Da var vi fire tørr­vit­ti­ge menn. På fre­dag ble vi ful­tal­li­ge, da en eksil-øyvæ­ring slut­tet seg til oss.

En av oss had­de sågar tatt med noen flas­ker Chab­lis 1er Cru. Ald­ri har short­sen «sli­ti seg» så kjapt og momen­tant over en hvit­vin. Og for meg med farts­tre­ning i Alsa­ce — på den gær­ne siden av gren­sa (les: Tysk­land) — har kna­pt smakt maken. Et even­tyr!

Været hind­ret ikke at tre fiske­gla­de gut­ter kom seg utpå Lemon­sjø­en på tors­dag. De tok etter mitt skjønn et knip­pe med fine fjell­ør­ret — innen de kom seg til køys midt på nat­ta. Da var det årle mor­gen.

Mens fisker­ne resti­tu­er­te seg etter nat­ta, gikk jeg en solid tur langs hytte­vei­en ned til Lemon­sjø­en. Det ble drøye tre kilo­me­ter, sånn cir­ka. Og det må sies å være min lengs­te tur med «apost­le­nes hes­ter» siden kors­ryg­gen strei­ket for omtrent 14 år siden. Spa­ser­tu­ren straf­fet seg på kvel­den og utover nat­ta. Til gjen­gjeld kom fisker­ne til­ba­ke på lør­dags mor­gen med en prakt-ørret på 1,75 kilo!

Da var jeg igjen frisk og frei­dig nok til en eks­pe­di­sjon i land­ska­pet på etter­mid­da­gen. Jeg gikk meg nes­ten vill. Og jeg måt­te vir­ke­lig hen­te fram mons­ter­kref­ter i ei myr.

Da had­de jeg fabel­ak­tig vær, med­brakt en Ipod. Den har så vel radio som digi­tal musikk, til å for­lys­te en vak­le­vo­ren asfalt-cow­boy. Mest gle­de had­de jeg av radio­en, da de spil­te Jan Johans­son tolk­ning av Visan från Utan­myra. Snakk om syn­kron-buld­ring for lite klatre­van­te!

Det ble man­ge dis­ku­sjo­ner om krok­sett og fangst­me­to­der mens kjefta­men­tet mitt uav­la­te­lig dur­te i jabbe­gir. Det ble sik­kert noen svet­te ører av det sis­te. Men så er jeg ikke for­vent med slikt fest­lig sel­skap.

Blant turens mest vid­løf­ti­ge hver­dags­fi­lo­so­fi, slik jeg i kor­te øye­blikk lyt­tet mer enn kak­let, er den­ne:

Snel­la er borte mens snø­ret ble igjen!

Under fin­ner man et knip­pe bil­der fra min «bilde­fangst» — fra en slentre­tur på lør­dag.

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: