Vannslipp i fjellet

To ganger i året er det stor stas i Lillehammer fordi da slipper Eidsiva Energi Mesnaelva løs gjennom byen. Hver vår og høst spyler man vassdraget fra Nord Mesna og hele veien ned til Gudbrandsdalslågen og Mjøsa. Alle foto:© Terje Storsanden

For: Dette er konsesjonskravet for utbyggingen av vassdraget, etter at det i flere omganger ble demmet opp. Det gir oss i nabolaget et visst inntrykk av hvordan det så ut her før vannkraft ble stor offentlig økonomi for litt over 100 år siden. YouTube-videoen over er laget av Eidsiva Energi og er fra 2012. Den viser hvordan det fosser ned til byen.

I år tok imidlertid jeg turen opp til Mesnasaga og Øvstedalsfossen. Det er sånn omtrent det øverste punktet, der Nord Mesna fungerer som den øverste demningen. Øvstedalsfossen er omtrent midt mellom Kroken og den nederste demningen. Dette ligger bak hoppbakkene fra OL i 1994.

Arvesølvet i Lillehammer og Norge

Vannkraften er det vi kort forklart kan kalle arvesølvet til den norske befolkningen. Ellers er det jo i grunnen bare stein her, hvis og om vi understreker at det norske territoriet ikke utgjør mer enn 6% dyrkbar mark. Og det er vannkraften i Mesnaelva som  har sukret den lokale økonomien i Lillehammer, helt siden byen ble anlagt som kjøpstad i 1827, osv.

Før vi klarte å temme vannkraften og skape elektrisk kraft, var Mesnaelva motoren til lokal industri. Ja, slik fosser og vassdrag har vært hovedårsak til utviklingen av byer og industri verden over.

I Norge ble vannkraften i tillegg underlagt strenge nasjonale lover, der man i praksis nasjonaliserte den i Konsesjonsloven av 1906. Dette sikret et sterkt lokalt og nasjonalt eierskap til et evig uuttømmelig arvesølv – ja, så sant det regner og snør i Norge!

Langs Mesnaelva lå storindustri som Mesna Brug,  bryggeri, ullvarefabrikk, knappefabrikk og – ikke minst – kartongfabrikken. Sistnevnte er udødeliggjort i blant annet Dag Solstads bok Roman 1987 som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1988.

I dag er det fint lite industri igjen i Lillehammer. Gudbrandsdalens Uldvarefabrikk AS er eneste gjenværende fabrikk etter at det postindustrielle raset på 1980-tallet røsket opp all annen industri langs elva. I stedet ble det elektrisk kraft, som sukret den lokale og kommunale økonomien, og som i dag heter Eidsiva Energi.

Slik presenterer selskapet seg selv i 2014:

«Eidsiva eies av Hedmark og Oppland fylkeskommuner og 26 kommuner i begge fylker. Eidsiva skal gi god, langsiktig avkastning. Vi skal tilby gode produkter og tjenester, utvikle Innlandets energiressurser og bidra til vekst og utvikling i regionen. Eidsivas visjon: Drivkraft for oss i Innlandet. «

Kraftproduksjonen betydde for eksempel at Lillehammer som første by i Norge fikk elektrisk gatebelysning. i første hånd. I fjor tror jeg at eierskapet i Eidsiva Energi ga Lillehammer kommune et driftstilskudd på omlag 200 millioner kroner. Uten vannkraften stopper i praksis kommunens lovpålagte oppgaver og offentlige servicefunksjoner. Det er disse driftsmidlene som holder kommunen igang…

Oppe ved Mesnasaga møtte jeg en bekjent som hevdet at Nord Mesna hadde sunket med omtrent to meter mens man åpnet slusene. Under er det tre bilder som viser hvordan det så ut ved Øvstedalsfossen under årets høstslipp i 2014.

Print Friendly

Ros, ris og bauling: