Lenge siden sist

Jeg har ikke skrevet noe på dette nettstedet på et par år. Mye har skjedd. Mye har ikke skjedd. Og WordPress er oppdatert til versjon 4.6.1, også kalt «Pepper».

Videoen over viser noe av det de har fått til siden sist. Artig detalj er det at Pepper Adams spilte i Lillehammer for 37 år siden. Og jeg var der. En knøttliten mann med en barytonsax som nesten hang nede på skotuppa. Men for et fantastisk foredrag. Kanskje min største opplevelse under noe DølaJazz ever. Så får vi se hva årets festival bringer. Den starter 14. oktober og varer ut weekenden. Toppnavnet på plakaten er Gregory Porter. Hvilket ikke sier meg mer enn det man finner på YouTube nå til dags. Bedre å henvise folket dit.

Brujergrensensesnittet ser mer patent ut enn på lenge. Jeg får prøve og feile litt mer førenn jeg kan si noe mer adekvat om i hvilken retning WordPress går.

Smerter og smerter

Jeg har endelig fått et slags grep om mine kroniske smerter. Hva de eventuelle endringene i livsstil og trim med mere har å si, er det ikke lett å fingranske. Saken er bare den at smerter og smerter er blitt relative begreper. Og i år har jeg for første gang i dette årtusenet fått sommerferie. Det vil si ferie fra meg selv!

Først og sist en stor takk til min overlege ved Smertepoliklinikken ved Universitetssykehuset i Oslo (OUS). Hans tilsagn om smerteplaster var avgjørende, mener jeg. Dernest er det trist å medgi at min far døde et par måneder før plasteret kom i hus. Også hans Via Dolorosa trakk meg med i en smertevals jeg gjerne skulle sett annerledes. Men man lærer så lenge man har elever, som en norsklektor sa på direkte-TV for en del år siden. Og jeg er i en bratt læringskurve, på så mange måter.

Jeg har gått ned minst 25 kilo. Så å si en 1/3 av meg er et annet sted enn på skroget. Det skyldes et strikt regime qva mat, turer og utskeielser. I sum har dette garantert ikke vært usunt.

Sant å si har jeg vel vært tynget av en sorg eller lettere form for depresjon i forhold til eldre foreldre, hvorav min mor fortsatt er i blant oss. Det vil si at hun er  dement, sitter urørlig i en rullestol og er sterkt redusert. Slikt gir meg ingen gleder ved besøk. Men jeg besøker henne hyppig fordi det er viktig og ikke minst riktig. Et menneske som skiftet bleier på meg i barndommen fortjener mer, rett og slett. Jeg evner bare ikke mere. Og det tærer på kreftene i blant.

Så får vi se…

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: