Lenge siden sist

Jeg har ikke skre­vet noe på det­te nett­ste­det på et par år. Mye har skjedd. Mye har ikke skjedd. Og Word­Press er opp­da­tert til ver­sjon 4.6.1, også kalt «Pep­per».

Video­en over viser noe av det de har fått til siden sist. Artig detalj er det at Pep­per Adams spil­te i Lil­le­ham­mer for 37 år siden. Og jeg var der. En knøtt­li­ten mann med en bary­ton­sax som nes­ten hang nede på sko­tup­pa. Men for et fan­tas­tisk fore­drag. Kan­skje min størs­te opp­le­vel­se under noe Døla­Jazz ever. Så får vi se hva årets fes­ti­val brin­ger. Den star­ter 14. okto­ber og varer ut week­enden. Topp­nav­net på pla­ka­ten er Gre­gory Por­ter. Hvil­ket ikke sier meg mer enn det man fin­ner på YouT­ube nå til dags. Bed­re å hen­vi­se fol­ket dit.

Bru­jer­gren­sense­snit­tet ser mer patent ut enn på len­ge. Jeg får prø­ve og fei­le litt mer før­enn jeg kan si noe mer ade­kvat om i hvil­ken ret­ning Word­Press går.

Smerter og smerter

Jeg har ende­lig fått et slags grep om mine kro­nis­ke smer­ter. Hva de even­tu­el­le end­rin­ge­ne i livs­stil og trim med mere har å si, er det ikke lett å fing­rans­ke. Saken er bare den at smer­ter og smer­ter er blitt rela­ti­ve begre­per. Og i år har jeg for førs­te gang i det­te årtu­se­net fått som­mer­fe­rie. Det vil si ferie fra meg selv!

Først og sist en stor takk til min over­lege ved Smerte­po­li­kli­nik­ken ved Uni­ver­si­tets­syke­hu­set i Oslo (OUS). Hans til­sagn om smerte­plas­ter var avgjø­ren­de, mener jeg. Der­nest er det trist å med­gi at min far døde et par måne­der før plas­te­ret kom i hus. Også hans Via Dolo­ro­sa trakk meg med i en smerte­vals jeg gjer­ne skul­le sett anner­le­des. Men man lærer så len­ge man har ele­ver, som en norsk­lek­tor sa på direk­te-TV for en del år siden. Og jeg er i en bratt lærings­kur­ve, på så man­ge måter.

Jeg har gått ned minst 25 kilo. Så å si en 13 av meg er et annet sted enn på skro­get. Det skyl­des et strikt regi­me qva mat, turer og utskei­el­ser. I sum har det­te garan­tert ikke vært usunt.

Sant å si har jeg vel vært tyn­get av en sorg eller let­te­re form for depre­sjon i for­hold til eld­re for­eld­re, hvor­av min mor fort­satt er i blant oss. Det vil si at hun er  dement, sit­ter urør­lig i en rulle­stol og er sterkt redu­sert. Slikt gir meg ingen gle­der ved besøk. Men jeg besø­ker hen­ne hyp­pig for­di det er vik­tig og ikke minst rik­tig. Et men­nes­ke som skif­tet blei­er på meg i barn­dom­men for­tje­ner mer, rett og slett. Jeg evner bare ikke mere. Og det tærer på kref­te­ne i blant.

Så får vi se…

Print Friendly, PDF & Email

Ros, ris og bauling: